Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Ser vi på Sandefjord i historisk perspektiv, har sandefjordingen på en måte vært Askeladden som kjempet seg opp og fram. Vi var i mange hundre år underlagt Larvik og hadde ikke egne budsjetter før langt utpå 1800-tallet. Full kontroll over egne inntekter fikk vi først i 1859 (egen byfogd). Siden den gang har ikke det norske fellesskapet (les: Staten) ikke brydd seg særlig mye om oss.
Men sandefjordingen var foretaksom og flittig. Til tross for at Larvik satte kjepper i hjulene for oss lenge, og staten senere ikke brydde seg, vokste Sandefjord og ble en betydelig sjøfartsby med skipsbygging, sjøtransport, og handel. Rundt midten av 1900-tallet var byens handelsflåte blant de mest betydningsfulle i verden. Dette entreprenørskapet er bakteppet for at vi den dag i dag er byen i Norge med høyest andel private virksomheter og arbeidsplasser. I store deler av 1900-tallet var Sandefjord den mest innflytelsesrike byen i Vestfold.
Men som Espen Thoresen riktig har påpekt, var det nok så som så med bokføring og skattevilje i Sandefjords glansdager.
Siden Sandefjord på mange måter har vært en egenrådig og til dels suksessfull by, har nok vår «utenrikspolitikk» vært nedprioritert i lang tid. Dette holder ikke lenger i moderne tid. Samfunnsutvikling er i større grad sentralisert, og statens rolle som tilrettelegger for næringsutvikling, er mye sterkere enn tidligere. Lokal investeringsevne blir svakere og svakere. Dessuten satser Norge innen sektorer der Sandefjord har lite å bidra med, både økonomisk og kompetansemessig. Landet vårt satser nå stort innen fornybar energi og næringer som batteriteknologi, karbonfangst og lagring.
Vi klarer derfor ikke lenger å være så betydningsfulle som i tidligere tider. Sandefjord har kommet i en skvis og alenegang. Larvik ser mot Grenland og nordfylket har fokus innover mot Oslo. Neste år er det dobbeltsporet jernbane fra Tønsberg til Oslo med fire tog i timen. Larvik har lyntog til Porsgrunn.
For tiden er Sandefjord (Stokke) representert med én representant på stortinget. Tønsberg og nordfylket er representert med fire representanter og Larvik med to. Den største byen i Vestfold har altså dårligst representasjon på tinget. Dette til tross for at de største partilagene er i Sandefjord. Er det symptomatisk for våre «utenrikspolitiske» ambisjoner? Svaret er nok ja!
Selv om jernbanesatsingen uteblir i Sandefjord, kan vi likevel bli relevante igjen. Men da må vi samarbeide med våre nabokommuner. I fjor hadde vi muligheten til å få bypakke i Sandefjord, men vi takket nei til store statlige midler som ville gitt omfattende byutvikling. Vi har ikke råd til å takke nei til slike muligheter, selv om vi skulle få godt betalt for Sandefjord bredbånd, og kan bruke midlene fra salget på byutvikling. Det er langt fra nok.
Sandefjord må ta et krafttak. Vi må ta initiativer for å samarbeide om helhetlig regionsutviklingen med kommunene rundt oss. Vestfoldkommunene utgjør kanskje den viktigste regionen rundt Oslo. Vi har løsningene for hovedstadens boligproblemer. Vi er dessuten en viktig destinasjon for ferie og fritid for hele Østlandet. Vi har internasjonal kommunikasjon og korte avstander. I tillegg har vi universitetsmiljøer som kan kobles med viktige lokale samfunnsaktører og næringsliv.
Et viktig bidrag vil være å etablere interkommunalt tjenestesamarbeid i fastere strukturer med felles organisering av kjerneoppgaver. Kommunale oppgavefellesskap vil effektivisere og levere bedre tjenester i hele regionen. Styrket økonomi gjennom effektivisering vil kunne allokere midler til flere regionale utviklingstiltak. Fylket vil etter hvert framstå som Vestfoldbyen – en kraftfull og vital region med autoritet. Men da må vi samarbeide.
Transportsystemene må styrkes innbyrdes og mellom byene/tettstedene. Særlig gjelder dette personmobilitet. Her må vi tenke regionalt og lokalt samtidig. I den forbindelse blir bypakker viktig. Men mobiliteten mellom byene må også styrkes. Her vil selvfølgelig jernbaneutvikling mellom Tønsberg og Larvik bli helt sentral. Kanskje vi bør vi jobbe med mulighetene om en OPS-løsning for å bygge ut togstrekningen.
For Sandefjord er slike «utenrikspolitiske» initiativer helt avgjørende. For Larvik og Tønsbergregionen betyr det mindre. De vil naturlig søke samarbeid nordover og sydover. Vestfolds største kommune risikerer å stå alene i sentrum av fylket uten venner. Hvor ble det av den foretaksomme sjøfartsbyen på Vestfoldkysten?
Ser vi på Sandefjord i historisk perspektiv, har sandefjordingen på en måte vært Askeladden som kjempet seg opp og fram. Vi var i mange hundre år underlagt Larvik og hadde ikke egne budsjetter før langt utpå 1800-tallet. Full kontroll over egne inntekter fikk vi først i 1859 (egen byfogd). Siden den gang har ikke det norske fellesskapet (les: Staten) ikke brydd seg særlig mye om oss.
Men sandefjordingen var foretaksom og flittig. Til tross for at Larvik satte kjepper i hjulene for oss lenge, og staten senere ikke brydde seg, vokste Sandefjord og ble en betydelig sjøfartsby med skipsbygging, sjøtransport, og handel. Rundt midten av 1900-tallet var byens handelsflåte blant de mest betydningsfulle i verden. Dette entreprenørskapet er bakteppet for at vi den dag i dag er byen i Norge med høyest andel private virksomheter og arbeidsplasser. I store deler av 1900-tallet var Sandefjord den mest innflytelsesrike byen i Vestfold.
Men som Espen Thoresen riktig har påpekt, var det nok så som så med bokføring og skattevilje i Sandefjords glansdager.
Siden Sandefjord på mange måter har vært en egenrådig og til dels suksessfull by, har nok vår «utenrikspolitikk» vært nedprioritert i lang tid. Dette holder ikke lenger i moderne tid. Samfunnsutvikling er i større grad sentralisert, og statens rolle som tilrettelegger for næringsutvikling, er mye sterkere enn tidligere. Lokal investeringsevne blir svakere og svakere. Dessuten satser Norge innen sektorer der Sandefjord har lite å bidra med, både økonomisk og kompetansemessig. Landet vårt satser nå stort innen fornybar energi og næringer som batteriteknologi, karbonfangst og lagring.
Vi klarer derfor ikke lenger å være så betydningsfulle som i tidligere tider. Sandefjord har kommet i en skvis og alenegang. Larvik ser mot Grenland og nordfylket har fokus innover mot Oslo. Neste år er det dobbeltsporet jernbane fra Tønsberg til Oslo med fire tog i timen. Larvik har lyntog til Porsgrunn.
For tiden er Sandefjord (Stokke) representert med én representant på stortinget. Tønsberg og nordfylket er representert med fire representanter og Larvik med to. Den største byen i Vestfold har altså dårligst representasjon på tinget. Dette til tross for at de største partilagene er i Sandefjord. Er det symptomatisk for våre «utenrikspolitiske» ambisjoner? Svaret er nok ja!
Selv om jernbanesatsingen uteblir i Sandefjord, kan vi likevel bli relevante igjen. Men da må vi samarbeide med våre nabokommuner. I fjor hadde vi muligheten til å få bypakke i Sandefjord, men vi takket nei til store statlige midler som ville gitt omfattende byutvikling. Vi har ikke råd til å takke nei til slike muligheter, selv om vi skulle få godt betalt for Sandefjord bredbånd, og kan bruke midlene fra salget på byutvikling. Det er langt fra nok.
Sandefjord må ta et krafttak. Vi må ta initiativer for å samarbeide om helhetlig regionsutviklingen med kommunene rundt oss. Vestfoldkommunene utgjør kanskje den viktigste regionen rundt Oslo. Vi har løsningene for hovedstadens boligproblemer. Vi er dessuten en viktig destinasjon for ferie og fritid for hele Østlandet. Vi har internasjonal kommunikasjon og korte avstander. I tillegg har vi universitetsmiljøer som kan kobles med viktige lokale samfunnsaktører og næringsliv.
Et viktig bidrag vil være å etablere interkommunalt tjenestesamarbeid i fastere strukturer med felles organisering av kjerneoppgaver. Kommunale oppgavefellesskap vil effektivisere og levere bedre tjenester i hele regionen. Styrket økonomi gjennom effektivisering vil kunne allokere midler til flere regionale utviklingstiltak. Fylket vil etter hvert framstå som Vestfoldbyen – en kraftfull og vital region med autoritet. Men da må vi samarbeide.
Transportsystemene må styrkes innbyrdes og mellom byene/tettstedene. Særlig gjelder dette personmobilitet. Her må vi tenke regionalt og lokalt samtidig. I den forbindelse blir bypakker viktig. Men mobiliteten mellom byene må også styrkes. Her vil selvfølgelig jernbaneutvikling mellom Tønsberg og Larvik bli helt sentral. Kanskje vi bør vi jobbe med mulighetene om en OPS-løsning for å bygge ut togstrekningen.
For Sandefjord er slike «utenrikspolitiske» initiativer helt avgjørende. For Larvik og Tønsbergregionen betyr det mindre. De vil naturlig søke samarbeid nordover og sydover. Vestfolds største kommune risikerer å stå alene i sentrum av fylket uten venner. Hvor ble det av den foretaksomme sjøfartsbyen på Vestfoldkysten?
DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Rami G Khouri
Mort Laitner
Donald Low
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
Michael Kwet
visit website
