Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Eldrebølgen kommer til å flomme inn over oss med langt større kraft enn høyrebølgen vi er vant med fra før. Solide kapitalfond fra infrastruktursalg, spises fort opp dersom vi ikke begynner å ta grep.
I praksis forlater 500 unge byen hvert år (ofte beholder de barndomsadressen en stund). Hovedsakelig flytter de for å studere, men også for å leve livene sine i attraktive byer som er mer tilrettelagt for aldersgruppen. De aller fleste blir borte for godt, men noen få finner veien tilbake til Sandefjord i 30-årene. Det et altfor få ifølge prosjektet «Tenk Sandefjord» som har som formål å skaffe byen flere unge «kloke hoder».
Det er både lett å peke på, og også riktig å mene at Sandefjord mangler studietilbud. Men vi trenger mer. For det første er det lite realistisk at vi klarer å etablere 2500 relevante og attraktive studieplasser (500 ganger 5 år) og et akademisk miljø av forelesere og forskere. Det vil ta mange tiår å komme dit. Men alt begynner i det små og det krever langsiktig handlekraft.
Sandefjord er den 14. største kommunen i landet. Samtlige foran oss på listen har studentmiljø, og brorparten av kommunene etter oss og opp til de tretti største har det samme. Hvordan kan det ha seg at Sandefjord ikke har studentmiljø?
Det andre, handler om hovedproblemet for hvorfor vi er kommet dit vi er. Litt handler om etterspørsel etter akademisk kompetanse i det lokale arbeidslivet, og mye handler om hvor vi har lokalisert kompetansearbeidsplassene i kommunen. Mest av alt handler det om hvordan vi har planlagt utviklingen av byen vår. Altså hvordan vi har tilrettelagt for levende og attraktive bymiljøer.
Oslo har omtrent 65.000 studenter, eller rundt ni prosent av befolkningen. I tillegg bor det veldig mange unge som jobber i kompetansearbeidslivet. Det bor 120.000 unge (med folkeregistrert adresse) mellom 20 og 30 år i Oslo. Det utgjør 18 prosent av befolkningen. I Sandefjord er andelen 10 prosent, men vi må trekke fra mange folkeregistrerte Sandefjordinger som ikke bor her daglig. Så den reelle andelen er betydelig lavere. Dessuten så er kvinner i stort mindretall her i byen.
Årsaken til at det er slik i byen vår har selvsagt med studietilbudet å gjøre. Men hovedårsaken er lokalisering og mangel på akademiske arbeidsplasser i Sandefjord. I Oslo finner vi konsulentbransjer som støvsuger studentmiljøene for nyutdannede. I all hovedsak er disse arbeidsplassene lokalisert mellom Vika / Aker brygge og Bjørvika. Mange av disse (BDO, EY, KPMG, PWC, mfl) har lokale kontorer over hele landet. I all hovedsak er deres lokale kontorer lokalisert langt «uti hutiheita», og bidrar i all hovedsak negativt til å utvikle levende bysentrum i byer som Sandefjord.
I Oslo fører lokaliseringen til at mange unge mennesker jobber og oppholder seg i sentrum. Det skaper tilbud som underholdning, opplevelser kafeer, restauranter og mye annet som unge liker. I Sandefjord er det lille vi har av kompetansearbeidsplasser plassert utenfor bysentrum. Og vi har tilrettelagt for bilpendlerarbeidsplasser (utenbys ansatte) som ikke gir skattekroner i kommunekassa.
Alt dette er blitt slik gjennom år og tiår med enkeltbeslutninger og manglende langsiktig plan for hvordan vi ønsker at byen skal bli. Mange små vedtak og planer har samlet sett gitt situasjonen vi nå står i. Og alt dette henger sammen med mobilitet og kollektive løsninger. Mens Oslo planlegger for mindre personbilbruk, planlegger vi for mer. Vi planlegger for arbeidsplass-satellitter utenfor byen der det ikke finnes bærekraft for kollektiv persontrafikk, og vi tømmer byen for unge mennesker på dagtid.
Tassebekk er sikkert lekkert og fint, men jeg tviler på at det er like attraktivt som å jobbe i Bjørvika for unge kloke hoder.
Samfunnsmessige taper ikke bare Sandefjord de kloke hodene for godt, men alle disse menneskene trenger hus, mat og opplevelser. Vi snakker kanskje om ett totalt verdiskapningstap på opp mot 3 milliarder kroner årlig.
Eldrebølgen kommer til å flomme inn over oss med langt større kraft enn høyrebølgen vi er vant med fra før. Solide kapitalfond fra infrastruktursalg, spises fort opp dersom vi ikke begynner å ta grep.
I praksis forlater 500 unge byen hvert år (ofte beholder de barndomsadressen en stund). Hovedsakelig flytter de for å studere, men også for å leve livene sine i attraktive byer som er mer tilrettelagt for aldersgruppen. De aller fleste blir borte for godt, men noen få finner veien tilbake til Sandefjord i 30-årene. Det et altfor få ifølge prosjektet «Tenk Sandefjord» som har som formål å skaffe byen flere unge «kloke hoder».
Det er både lett å peke på, og også riktig å mene at Sandefjord mangler studietilbud. Men vi trenger mer. For det første er det lite realistisk at vi klarer å etablere 2500 relevante og attraktive studieplasser (500 ganger 5 år) og et akademisk miljø av forelesere og forskere. Det vil ta mange tiår å komme dit. Men alt begynner i det små og det krever langsiktig handlekraft.
Sandefjord er den 14. største kommunen i landet. Samtlige foran oss på listen har studentmiljø, og brorparten av kommunene etter oss og opp til de tretti største har det samme. Hvordan kan det ha seg at Sandefjord ikke har studentmiljø?
Det andre, handler om hovedproblemet for hvorfor vi er kommet dit vi er. Litt handler om etterspørsel etter akademisk kompetanse i det lokale arbeidslivet, og mye handler om hvor vi har lokalisert kompetansearbeidsplassene i kommunen. Mest av alt handler det om hvordan vi har planlagt utviklingen av byen vår. Altså hvordan vi har tilrettelagt for levende og attraktive bymiljøer.
Oslo har omtrent 65.000 studenter, eller rundt ni prosent av befolkningen. I tillegg bor det veldig mange unge som jobber i kompetansearbeidslivet. Det bor 120.000 unge (med folkeregistrert adresse) mellom 20 og 30 år i Oslo. Det utgjør 18 prosent av befolkningen. I Sandefjord er andelen 10 prosent, men vi må trekke fra mange folkeregistrerte Sandefjordinger som ikke bor her daglig. Så den reelle andelen er betydelig lavere. Dessuten så er kvinner i stort mindretall her i byen.
Årsaken til at det er slik i byen vår har selvsagt med studietilbudet å gjøre. Men hovedårsaken er lokalisering og mangel på akademiske arbeidsplasser i Sandefjord. I Oslo finner vi konsulentbransjer som støvsuger studentmiljøene for nyutdannede. I all hovedsak er disse arbeidsplassene lokalisert mellom Vika / Aker brygge og Bjørvika. Mange av disse (BDO, EY, KPMG, PWC, mfl) har lokale kontorer over hele landet. I all hovedsak er deres lokale kontorer lokalisert langt «uti hutiheita», og bidrar i all hovedsak negativt til å utvikle levende bysentrum i byer som Sandefjord.
I Oslo fører lokaliseringen til at mange unge mennesker jobber og oppholder seg i sentrum. Det skaper tilbud som underholdning, opplevelser kafeer, restauranter og mye annet som unge liker. I Sandefjord er det lille vi har av kompetansearbeidsplasser plassert utenfor bysentrum. Og vi har tilrettelagt for bilpendlerarbeidsplasser (utenbys ansatte) som ikke gir skattekroner i kommunekassa.
Alt dette er blitt slik gjennom år og tiår med enkeltbeslutninger og manglende langsiktig plan for hvordan vi ønsker at byen skal bli. Mange små vedtak og planer har samlet sett gitt situasjonen vi nå står i. Og alt dette henger sammen med mobilitet og kollektive løsninger. Mens Oslo planlegger for mindre personbilbruk, planlegger vi for mer. Vi planlegger for arbeidsplass-satellitter utenfor byen der det ikke finnes bærekraft for kollektiv persontrafikk, og vi tømmer byen for unge mennesker på dagtid.
Tassebekk er sikkert lekkert og fint, men jeg tviler på at det er like attraktivt som å jobbe i Bjørvika for unge kloke hoder.
Samfunnsmessige taper ikke bare Sandefjord de kloke hodene for godt, men alle disse menneskene trenger hus, mat og opplevelser. Vi snakker kanskje om ett totalt verdiskapningstap på opp mot 3 milliarder kroner årlig.
DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Rami G Khouri
Mort Laitner
Donald Low
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
Michael Kwet
visit website
