Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Jeg snakker ikke om ordinære broer men om imaginære broer. Bånd mellom mennesker. Lokalsamfunnet i Sandefjord har forgreininger til andre lokalsamfunn i hele Norge og til verdens største land; Utlandet. Vi er mange som har flyttet hit til byen og da bærer vi med oss en bit av hjemstedet vårt. Andre har flyttet ut og har da med seg en bit av Sandefjord. Hele Verden er i Sandefjord og Sandefjord er i hele Verden. Lokalsamfunn filtrer seg inn i hverandre.
Selv er jeg temmelig nomadisk anlagt og sier som dikteren Nils Aslak Valkeapää, fritt etter hukommelsen: Hjemmet er i hjertet mitt og jeg bærer det med meg.
Siden 2015 har jeg brukt mye tid på å bygge bro mellom Sandefjord og kontinentet Afrika. 14 turer har det blitt. Til Egypt, Kamerun, Liberia, Malawi, Kenya, Tanzania, Mosambik, Sør-Afrika og Uganda. Jeg kjenner meg nesten like mye hjemme der som her. Særlig fordi jeg har knyttet vennskapsbånd.
Jeg vil ta deg med på broen som fører til Mpungu, - en liten landsby i Uganda og en av disse vennene mine. Han heter Godfrey. Han vokste opp som foreldreløs. Godfrey glemte aldri hvor han kom fra og som voksen har han bygget opp en skole for foreldreløse barn. Jeg merker at denne ordsammenstillingen «foreldreløs» og «barn» gjør enormt sterkt inntrykk på meg. Hvordan klare seg uten en pappa og mamma i et fattig land som Uganda? Skolen til Godfrey er den eneste trygge basen for omlag 130 barn. Hvert av dem kunne vært deg eller meg. Det er bare flaks og uflaks som avgjør slike ting.
Som tidligere lærer i 20 år gjør det meg godt å se at skolen til Godfrey har varme lærere som bryr seg om barna. Av materiell mangler de de dessverre så å si alt. Tavler. Tekstbøker. Skrivesaker. Leker. For i et så tøft liv er det viktig å leke.
Men Godfreys liv er ingen lek. Han jobber i motbakke. Han jobber som safari-guide, og alt overskuddet derfra pløyer han inn i skolen. Godfrey er en mann med et stort hjerte, en idealist. Men etter COVID har ting endret seg. Det kommer færre turister, og de få som kommer velger store, veletablerte firmaer. Godfreys enkeltmannsforetak går dårlig og da går også skolen dårlig. Hvor skal for eksempel lærerne få lønn fra nå? Få lærere i Sandefjord ville ha jobbet gratis i månedsvis.
Selv velger jeg alltid små, lokalbaserte selskaper når jeg reiser. Selskaper som er økologisk og økonomisk vennlige. Selskaper som gir noe tilbake til lokalbefolkningen. Disse selskapene hjelper den reisende til å få en mer autentisk opplevelse og komme på innsiden av lokalsamfunnet. Men de er sårbare. Den hardtarbeidende Godfrey trenger hjelp nå.
Nå inviterer jeg enkeltpersoner, foreninger og næringsliv i Sandefjord til å hjelpe både meg, Godfrey og de 130 barna uten mor og far. Det kan være å donere skrivesaker, baller, teddybjørner m.m. Det er begrenset hva jeg har av bagasjeplass når jeg reiser ned i slutten av mai, så en kjempegod hjelp er også et bidrag til Spleisen jeg har startet.
Da kan vi kjøpe det som trengs fra lokale produsenter. Dette er også å bygge bro. Og vi trenger slike broer. Det var vel Isac Newton som sa: Menneskene bygger for mange murer og for få broer. La oss bygge en lang og livsviktig bro fra lokalsamfunnet Sandefjord til den vesle landsbyen Mpungu i Kanungu-distriktet hvor Think Africa Academy Nursery & Primery School ligger. Da kan 130 sårbare barn fortsatt finne trygghet. Det angår også oss.
Jeg blir så glad for alle bidrag til Spleisen . Bli med å bygge bro mellom Sandefjord og Mpungu. Fordi det i bokstavelig forstand er livreddende.
Jeg snakker ikke om ordinære broer men om imaginære broer. Bånd mellom mennesker. Lokalsamfunnet i Sandefjord har forgreininger til andre lokalsamfunn i hele Norge og til verdens største land; Utlandet. Vi er mange som har flyttet hit til byen og da bærer vi med oss en bit av hjemstedet vårt. Andre har flyttet ut og har da med seg en bit av Sandefjord. Hele Verden er i Sandefjord og Sandefjord er i hele Verden. Lokalsamfunn filtrer seg inn i hverandre.
Selv er jeg temmelig nomadisk anlagt og sier som dikteren Nils Aslak Valkeapää, fritt etter hukommelsen: Hjemmet er i hjertet mitt og jeg bærer det med meg.
Siden 2015 har jeg brukt mye tid på å bygge bro mellom Sandefjord og kontinentet Afrika. 14 turer har det blitt. Til Egypt, Kamerun, Liberia, Malawi, Kenya, Tanzania, Mosambik, Sør-Afrika og Uganda. Jeg kjenner meg nesten like mye hjemme der som her. Særlig fordi jeg har knyttet vennskapsbånd.
Jeg vil ta deg med på broen som fører til Mpungu, - en liten landsby i Uganda og en av disse vennene mine. Han heter Godfrey. Han vokste opp som foreldreløs. Godfrey glemte aldri hvor han kom fra og som voksen har han bygget opp en skole for foreldreløse barn. Jeg merker at denne ordsammenstillingen «foreldreløs» og «barn» gjør enormt sterkt inntrykk på meg. Hvordan klare seg uten en pappa og mamma i et fattig land som Uganda? Skolen til Godfrey er den eneste trygge basen for omlag 130 barn. Hvert av dem kunne vært deg eller meg. Det er bare flaks og uflaks som avgjør slike ting.
Som tidligere lærer i 20 år gjør det meg godt å se at skolen til Godfrey har varme lærere som bryr seg om barna. Av materiell mangler de de dessverre så å si alt. Tavler. Tekstbøker. Skrivesaker. Leker. For i et så tøft liv er det viktig å leke.
Men Godfreys liv er ingen lek. Han jobber i motbakke. Han jobber som safari-guide, og alt overskuddet derfra pløyer han inn i skolen. Godfrey er en mann med et stort hjerte, en idealist. Men etter COVID har ting endret seg. Det kommer færre turister, og de få som kommer velger store, veletablerte firmaer. Godfreys enkeltmannsforetak går dårlig og da går også skolen dårlig. Hvor skal for eksempel lærerne få lønn fra nå? Få lærere i Sandefjord ville ha jobbet gratis i månedsvis.
Selv velger jeg alltid små, lokalbaserte selskaper når jeg reiser. Selskaper som er økologisk og økonomisk vennlige. Selskaper som gir noe tilbake til lokalbefolkningen. Disse selskapene hjelper den reisende til å få en mer autentisk opplevelse og komme på innsiden av lokalsamfunnet. Men de er sårbare. Den hardtarbeidende Godfrey trenger hjelp nå.
Nå inviterer jeg enkeltpersoner, foreninger og næringsliv i Sandefjord til å hjelpe både meg, Godfrey og de 130 barna uten mor og far. Det kan være å donere skrivesaker, baller, teddybjørner m.m. Det er begrenset hva jeg har av bagasjeplass når jeg reiser ned i slutten av mai, så en kjempegod hjelp er også et bidrag til Spleisen jeg har startet.
Da kan vi kjøpe det som trengs fra lokale produsenter. Dette er også å bygge bro. Og vi trenger slike broer. Det var vel Isac Newton som sa: Menneskene bygger for mange murer og for få broer. La oss bygge en lang og livsviktig bro fra lokalsamfunnet Sandefjord til den vesle landsbyen Mpungu i Kanungu-distriktet hvor Think Africa Academy Nursery & Primery School ligger. Da kan 130 sårbare barn fortsatt finne trygghet. Det angår også oss.
Jeg blir så glad for alle bidrag til Spleisen . Bli med å bygge bro mellom Sandefjord og Mpungu. Fordi det i bokstavelig forstand er livreddende.
DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir
Jeg vil ta deg med på broen som fører til Mpungu
10
1
26.03.2024
Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Jeg snakker ikke om ordinære broer men om imaginære broer. Bånd mellom mennesker. Lokalsamfunnet i Sandefjord har forgreininger til andre lokalsamfunn i hele Norge og til verdens største land; Utlandet. Vi er mange som har flyttet hit til byen og da bærer vi med oss en bit av hjemstedet vårt. Andre har flyttet ut og har da med seg en bit av Sandefjord. Hele Verden er i Sandefjord og Sandefjord er i hele Verden. Lokalsamfunn filtrer seg inn i hverandre.
Selv er jeg temmelig nomadisk anlagt og sier som dikteren Nils Aslak Valkeapää, fritt etter hukommelsen: Hjemmet er i hjertet mitt og jeg bærer det med meg.
Siden 2015 har jeg brukt mye tid på å bygge bro mellom Sandefjord og kontinentet Afrika. 14 turer har det blitt. Til Egypt, Kamerun, Liberia, Malawi, Kenya, Tanzania, Mosambik, Sør-Afrika og Uganda. Jeg kjenner meg nesten like mye hjemme der som her. Særlig fordi jeg har knyttet vennskapsbånd.
Jeg vil ta deg med på broen som fører til Mpungu, - en liten landsby i Uganda og en av disse vennene mine. Han heter Godfrey. Han vokste opp som foreldreløs. Godfrey glemte aldri hvor han kom fra og som voksen har han bygget opp en skole for foreldreløse barn. Jeg merker at denne ordsammenstillingen «foreldreløs» og «barn» gjør enormt sterkt inntrykk på meg. Hvordan klare seg uten en pappa og mamma i et fattig land som Uganda? Skolen til Godfrey er den eneste trygge basen for omlag 130 barn. Hvert av dem kunne vært deg eller meg. Det er bare flaks og uflaks som avgjør slike ting.
Som tidligere lærer i 20 år gjør det meg godt å se at skolen til Godfrey har varme lærere som bryr seg om barna. Av materiell mangler de de dessverre så å si alt. Tavler. Tekstbøker.........
© Sandefjords Blad
visit website
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Andrew Mitrovica
Mort Laitner
Nikkei Editorial
Ali Fathollah-Nejad
Rami G Khouri
