Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Vi vet at når landets borgere har sunn personlig økonomi gir det positive ringvirkninger som et samfunn med mindre kriminalitet og den generelle helsen i befolkningen blir mer robust. Økt reallønn øker også skatteinntektene. Dette sikrer at velferdstilbudene kan opprettholdes.
Inflasjonsfjellet stopper velstanden
Kongeriket Norge har vunnet «Oscar-statuetter» i alle kategorier. Rikspolitikere og næringslivstoppene har mottatt statuetter for å være blant verdens rikeste nasjoner, og et næringsliv i verdenstoppen.
Samtidig støvsuges lønnen for vanlige lønnsmottakere av en tsunami-inflasjon vi ikke har sett tidligere i dette årtusen. Å betjene boliglån og å holde stue og soverom varmt har skapt mareritt og dårlig søvn for mange. Det er mye dyrere å leve. I mange år på rad har folk flest fått dårlige råd.
Sunt med lønnsvekst
Samtidig går Norge svært godt. Fagforeningene mener det derfor er rimelig å kreve et lønnsoppgjør som får bekymringene til å forsvinne og sikrer at fakturaene ikke havner hos inkassobyråene. Veldig mange har boliglån.
Dramatiske rentehevninger har innvirkninger på vanlige lønnsmottakere. Allikevel har det blitt aksept for å hevde at man ikke skal ta med renteveksten som argument for å kreve mer i lønningsposen. Samtidig mener de samme stemmene at man kan bruke renten som argument for å ikke øke lønningene. Dette harmonerer dårlig. Renteveksten var ikke et nasjonalt fenomen. I en global økonomi forstår vi at den Norske Bank ikke har makt og innflytelse til å styre inflasjonen. Da bør heller ikke dette argumentet vektes betydelig når lønningene skal fastsettes.
Uholdbart argument fra NHO
NHO hovedargument er i år som alle andre år å fremheve at lønningene må holdes nede for å sikre konkurransekraft for den konkurranseutsatte industrien. Hvor holdbart er dette argumentet? Etter min mening tynnslitt. Norge konkurrerer ikke med Kina og Bangladesh om å produsere billige tekstiler og plastikk leketøy. Norge selger i stor grad råvarer som er lite arbeidsintensivt og vi selger våre produkter til andre høykostland i EU. Ikke minst har vi spesialisert oss på avansert kompetansetjenester og teknologi.
Høye lønnsoppgjør på 70-tallet reduserte klasseskillet
Det er ikke lave lønninger, men at vi som nasjon leverer kvalitetsprodukter, unik kompetanse, har en positiv arbeidsproduktivitet og etterspurte råvarer som er våre fortrinn. Det at vi har en god frihandelsavtale som sikrer oss lik tilgang til det indre marked i EU er skjebnesvangert for næringslivet, ikke at lønningsposen til den vanlige lønnsmottaker vokser noe.
Ja selv i de glade 70-årene der de årlige lønnsoppgjørene ofte lå på over 10 prosent, med et toppår i 1975 på hele 26 prosent lønnsøkning skapte ikke den katastrofen som NHO-narrativet gjerne vil skal feste seg om lønnsoppgjørene klatrer litt oppover.
Tvert imot var dette med på å løfte arbeiderklassen og skape et mindre lønnsskille enn i andre land. I tillegg har den norske kronen vært på billigsalg. Det bidrar til at norsk eksport går så det suser. Det forslitte argumentet om at hele Norge skal tilpasse seg en lønnspolitikk etter frontfagmodellen er derfor lite troverdig i 2024.
Usunn politikk hentet fra etterkrigstiden
Behovet for å «kjøle ned økonomien» er en diplomatisk leksikalsk omskrivning som flere politikere har benyttet de siste årene. I redsel for å si hva dette egentlig betyr, nemlig en planlagt politikk for å gjøre flere arbeidsledige og ta fra vanlige folk deler av velstanden gjennom aktivt å forsvare en politikk med reallønnsnedgang.
Dette er ikke forenelig med den konsensus om at velstanden skal fordeles godt og noenlunde jevnt blant alle som utfører et hederlig arbeid.
Vi skal heie på næringslivet og vi må heie på arbeidstakernes ønske om reallønnsvekst. En lønnsadel som begunstiger seg selv hjelper heller ikke på forståelsen om at man skal vise moderasjon som vanlig lønnsmottaker. Det blir en dobbelmoral som ikke bidrar til å finne konstruktive løsninger og enighet for en riktig lønnspolitikk.
Frykter at middelklassen skal forvitre
Nå har det blitt åtte år uten reallønnsvekst i Norge. En sammenligning til USA sender frysninger nedover ryggen. Der har middelklassen skrumpet inn i 40 år. USA representerte en gang en drøm om at vanlige folk fikk økt velstand. Slik er det ikke lengre. Lønnsnivået der har ikke hengt med inflasjonen. Slik vil vi ikke ha det i Norge.
Vi vet at når landets borgere har sunn personlig økonomi gir det positive ringvirkninger som et samfunn med mindre kriminalitet og den generelle helsen i befolkningen blir mer robust. Økt reallønn øker også skatteinntektene. Dette sikrer at velferdstilbudene kan opprettholdes.
Kongeriket Norge har vunnet «Oscar-statuetter» i alle kategorier. Rikspolitikere og næringslivstoppene har mottatt statuetter for å være blant verdens rikeste nasjoner, og et næringsliv i verdenstoppen.
Samtidig støvsuges lønnen for vanlige lønnsmottakere av en tsunami-inflasjon vi ikke har sett tidligere i dette årtusen. Å betjene boliglån og å holde stue og soverom varmt har skapt mareritt og dårlig søvn for mange. Det er mye dyrere å leve. I mange år på rad har folk flest fått dårlige råd.
Samtidig går Norge svært godt. Fagforeningene mener det derfor er rimelig å kreve et lønnsoppgjør som får bekymringene til å forsvinne og sikrer at fakturaene ikke havner hos inkassobyråene. Veldig mange har boliglån.
Dramatiske rentehevninger har innvirkninger på vanlige lønnsmottakere. Allikevel har det blitt aksept for å hevde at man ikke skal ta med renteveksten som argument for å kreve mer i lønningsposen. Samtidig mener de samme stemmene at man kan bruke renten som argument for å ikke øke lønningene. Dette harmonerer dårlig. Renteveksten var ikke et nasjonalt fenomen. I en global økonomi forstår vi at den Norske Bank ikke har makt og innflytelse til å styre inflasjonen. Da bør heller ikke dette argumentet vektes betydelig når lønningene skal fastsettes.
NHO hovedargument er i år som alle andre år å fremheve at lønningene må holdes nede for å sikre konkurransekraft for den konkurranseutsatte industrien. Hvor holdbart er dette argumentet? Etter min mening tynnslitt. Norge konkurrerer ikke med Kina og Bangladesh om å produsere billige tekstiler og plastikk leketøy. Norge selger i stor grad råvarer som er lite arbeidsintensivt og vi selger våre produkter til andre høykostland i EU. Ikke minst har vi spesialisert oss på avansert kompetansetjenester og teknologi.
Det er ikke lave lønninger, men at vi som nasjon leverer kvalitetsprodukter, unik kompetanse, har en positiv arbeidsproduktivitet og etterspurte råvarer som er våre fortrinn. Det at vi har en god frihandelsavtale som sikrer oss lik tilgang til det indre marked i EU er skjebnesvangert for næringslivet, ikke at lønningsposen til den vanlige lønnsmottaker vokser noe.
Ja selv i de glade 70-årene der de årlige lønnsoppgjørene ofte lå på over 10 prosent, med et toppår i 1975 på hele 26 prosent lønnsøkning skapte ikke den katastrofen som NHO-narrativet gjerne vil skal feste seg om lønnsoppgjørene klatrer litt oppover.
Tvert imot var dette med på å løfte arbeiderklassen og skape et mindre lønnsskille enn i andre land. I tillegg har den norske kronen vært på billigsalg. Det bidrar til at norsk eksport går så det suser. Det forslitte argumentet om at hele Norge skal tilpasse seg en lønnspolitikk etter frontfagmodellen er derfor lite troverdig i 2024.
Behovet for å «kjøle ned økonomien» er en diplomatisk leksikalsk omskrivning som flere politikere har benyttet de siste årene. I redsel for å si hva dette egentlig betyr, nemlig en planlagt politikk for å gjøre flere arbeidsledige og ta fra vanlige folk deler av velstanden gjennom aktivt å forsvare en politikk med reallønnsnedgang.
Dette er ikke forenelig med den konsensus om at velstanden skal fordeles godt og noenlunde jevnt blant alle som utfører et hederlig arbeid.
Vi skal heie på næringslivet og vi må heie på arbeidstakernes ønske om reallønnsvekst. En lønnsadel som begunstiger seg selv hjelper heller ikke på forståelsen om at man skal vise moderasjon som vanlig lønnsmottaker. Det blir en dobbelmoral som ikke bidrar til å finne konstruktive løsninger og enighet for en riktig lønnspolitikk.
Nå har det blitt åtte år uten reallønnsvekst i Norge. En sammenligning til USA sender frysninger nedover ryggen. Der har middelklassen skrumpet inn i 40 år. USA representerte en gang en drøm om at vanlige folk fikk økt velstand. Slik er det ikke lengre. Lønnsnivået der har ikke hengt med inflasjonen. Slik vil vi ikke ha det i Norge.
DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Rami G Khouri
Mort Laitner
Donald Low
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
Michael Kwet
visit website
