Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Jeg har tråkket disse gatene, sett disse unge ansiktene, natten gjennom, uke etter uke. Det jeg har vitnet til, er en virkelighet så fjern fra det de fleste forbinder med en "normal" oppvekst.
Her, blant skjulte smug og forlatte bygninger, lever de unge et liv farget av rus og tvungen kriminalitet. Det deales "over en lav sko", som om det var et spill, men innsatsen er deres egne liv. Gatene er oppdelt, markert av usynlige linjer som representerer ulike tilhørigheter – til gjenger, til miljøer. Disse unge søker tilflukt i den bitende kulden, noen steder hvor de kan samle seg, et sted å kalle "varmt", selv om varmen de finner er langt fra den kjærligheten og omsorgen alle fortjener.
Siden vinterferien, var som om kulden brakte med seg en bølge, en tsunami av fortvilelse og økt aktivitet. Nå som våren banker på og løfter temperaturen, synes også problemene å blomstre, vokse seg sterkere i takt med naturens egen syklus. Og jeg spør meg selv – hvor er de ansvarlige voksne i alt dette? Den eneste voksne tilstedeværelsen synes å være politiet, som selv er fanget i en virvel av begrensede ressurser og en uendelig kamp mot en fiende som bare vokser seg større.
Rundt hjørnene, i de mørkeste delene av disse nattlige møteplassene, skjer utvekslingen – faste leveringspunkter for rusmidler, inkludert et arsenal av piller, opiater som oxy, benzo, valium, jointer, toppet med en linje amfetamin for å holde natten gående. Hjertet mitt blør ved synet, ved tanken på disse livene så dypt nedsunket i en verden av rus og fortvilelse.
De historiene som treffer meg hardest, er de som kommer fra selve sjelene som lever dette livet. Unge som hvisker om ønsket om å rømme, å finne en utvei fra rusen, fra kriminaliteten. Fortellinger om salg av kroppen til byens "respekterte" borgere, om ran, innbrudd, tvungen deltakelse i den mørke økonomien som florerer i disse skyggene. Og bak alt dette, som marionettemestere, står de kyniske voksne, de som styrer disse unges liv, sammen med de velstående voksne som forsyner seg av disse tjenestene. Det er her, i dette mørket, problemets kjerne finnes.
Det er et rop om hjelp som går utover de tomme gatene, et rop om at noen må gjøre noe. For hver kveld jeg tilbringer der ute, for hver unge sjel jeg møter, blir jeg mer og mer overbevist om at løsningen ikke bare ligger i å adressere symptomene, men i å ta et oppgjør med selve rotårsaken. Vi må spørre oss selv, hvor er fellesskapets ansvar? Hvor er de voksne når disse unge kjemper sin hardeste kamp? Det er på tide å se utover natten, og begynne å arbeide for en daggry disse unge kan se frem til.
Jeg har tråkket disse gatene, sett disse unge ansiktene, natten gjennom, uke etter uke. Det jeg har vitnet til, er en virkelighet så fjern fra det de fleste forbinder med en "normal" oppvekst.
Her, blant skjulte smug og forlatte bygninger, lever de unge et liv farget av rus og tvungen kriminalitet. Det deales "over en lav sko", som om det var et spill, men innsatsen er deres egne liv. Gatene er oppdelt, markert av usynlige linjer som representerer ulike tilhørigheter – til gjenger, til miljøer. Disse unge søker tilflukt i den bitende kulden, noen steder hvor de kan samle seg, et sted å kalle "varmt", selv om varmen de finner er langt fra den kjærligheten og omsorgen alle fortjener.
Siden vinterferien, var som om kulden brakte med seg en bølge, en tsunami av fortvilelse og økt aktivitet. Nå som våren banker på og løfter temperaturen, synes også problemene å blomstre, vokse seg sterkere i takt med naturens egen syklus. Og jeg spør meg selv – hvor er de ansvarlige voksne i alt dette? Den eneste voksne tilstedeværelsen synes å være politiet, som selv er fanget i en virvel av begrensede ressurser og en uendelig kamp mot en fiende som bare vokser seg større.
Rundt hjørnene, i de mørkeste delene av disse nattlige møteplassene, skjer utvekslingen – faste leveringspunkter for rusmidler, inkludert et arsenal av piller, opiater som oxy, benzo, valium, jointer, toppet med en linje amfetamin for å holde natten gående. Hjertet mitt blør ved synet, ved tanken på disse livene så dypt nedsunket i en verden av rus og fortvilelse.
De historiene som treffer meg hardest, er de som kommer fra selve sjelene som lever dette livet. Unge som hvisker om ønsket om å rømme, å finne en utvei fra rusen, fra kriminaliteten. Fortellinger om salg av kroppen til byens "respekterte" borgere, om ran, innbrudd, tvungen deltakelse i den mørke økonomien som florerer i disse skyggene. Og bak alt dette, som marionettemestere, står de kyniske voksne, de som styrer disse unges liv, sammen med de velstående voksne som forsyner seg av disse tjenestene. Det er her, i dette mørket, problemets kjerne finnes.
Det er et rop om hjelp som går utover de tomme gatene, et rop om at noen må gjøre noe. For hver kveld jeg tilbringer der ute, for hver unge sjel jeg møter, blir jeg mer og mer overbevist om at løsningen ikke bare ligger i å adressere symptomene, men i å ta et oppgjør med selve rotårsaken. Vi må spørre oss selv, hvor er fellesskapets ansvar? Hvor er de voksne når disse unge kjemper sin hardeste kamp? Det er på tide å se utover natten, og begynne å arbeide for en daggry disse unge kan se frem til.
DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Rami G Khouri
Mort Laitner
Donald Low
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
visit website
