INNI MITT HODE
Har du som meg tatt deg sjøl i å tenke at nå er livet bra, at nå er alt på plass og sånn skulle det gjerne fortsette å være? Og så kommer det enda en påminnelse, som denne meldingen på mobilen, om at livet aldri står stille.
Ikke mange dager inn i det nye året, dette herrens år 2024 fylte min eldste sønn 32 år. Snaue to uker senere ble han og samboeren foreldre for første gang, og jeg rykket en generasjon fram. Etter å ha kunnet ikle meg tittelen pensjonist i fjor, er det bestefar jeg kan ta i bruk nå.
Dette barnebarnet kom på dagen ti år etter at en av mine aller beste venner gikk ut av tiden. Han falt om i skiløypa, brått og uten forvarsel, ikke engang 53 år gammel. Jeg husker telefonsamtalen med broren hans som det skulle vært i går.
Ikke bare var vi nære venner, vi var veldig nære i alder også. I år skulle han feiret sin 63-årsdag på selveste morsdagen, mens jeg klokket inn tre dager senere på Valentins-dagen.
I motsetning til meg fikk han aldri oppleve sitt første barnebarn. Det kom til verden to dager før hans fødselsdato nå i februar i år. Bare et par uker etter mitt første barnebarn. Sa jeg at livet aldri står stille?
Et av mine absolutte norske favorittband, DumDum Boys, synger det så vakkert:
«Vi henger alle i en tynn, tynn tråd. Ingenting å stresse med, vi skal samme sted»
Spørsmålet er hvordan vi bruker tiden fram dit. Stresser vi med for mange av livets uvesentligheter og glemmer å ta vare på øyeblikkene? Å være til stede der vi er? Å bruke tiden sammen med de som virkelig betyr noe for oss?
Da søstera mi skulle gifte seg for mange år siden, fikk vi en brutal påminnelse om livets skjørhet. Faren vår våknet aldri på morgenen på bryllupsdagen hennes. Et massivt hjerteinfarkt hadde rammet ham i løpet av natten.
Jeg husker kaoset av følelser den dagen, og jeg husker jeg møtte en kollega da jeg var en kort tur i byen for å handle. Det var fredag og jeg gikk i dress, og det noe uvanlige synet (meg i dress, altså) fikk kollegaen muntert til å spørre;
– Bryllup eller begravelse?
– Begge deler, svarte jeg, og forklarte hvordan det hang sammen. Og så delte vi en tåre eller tre.
Har du som meg tatt deg sjøl i å tenke at nå er livet bra, at nå er alt på plass og sånn skulle det gjerne fortsette å være? Og så kommer det enda en påminnelse, som denne meldingen på mobilen, om at livet aldri står stille.
Ikke mange dager inn i det nye året, dette herrens år 2024 fylte min eldste sønn 32 år. Snaue to uker senere ble han og samboeren foreldre for første gang, og jeg rykket en generasjon fram. Etter å ha kunnet ikle meg tittelen pensjonist i fjor, er det bestefar jeg kan ta i bruk nå.
Dette barnebarnet kom på dagen ti år etter at en av mine aller beste venner gikk ut av tiden. Han falt om i skiløypa, brått og uten forvarsel, ikke engang 53 år gammel. Jeg husker telefonsamtalen med broren hans som det skulle vært i går.
Ikke bare var vi nære venner, vi var veldig nære i alder også. I år skulle han feiret sin 63-årsdag på selveste morsdagen, mens jeg klokket inn tre dager senere på Valentins-dagen.
I motsetning til meg fikk han aldri oppleve sitt første barnebarn. Det kom til verden to dager før hans fødselsdato nå i februar i år. Bare et par uker etter mitt første barnebarn. Sa jeg at livet aldri står stille?
Et av mine absolutte norske favorittband, DumDum Boys, synger det så vakkert:
«Vi henger alle i en tynn, tynn tråd. Ingenting å stresse med, vi skal samme sted»
Spørsmålet er hvordan vi bruker tiden fram dit. Stresser vi med for mange av livets uvesentligheter og glemmer å ta vare på øyeblikkene? Å være til stede der vi er? Å bruke tiden sammen med de som virkelig betyr noe for oss?
Da søstera mi skulle gifte seg for mange år siden, fikk vi en brutal påminnelse om livets skjørhet. Faren vår våknet aldri på morgenen på bryllupsdagen hennes. Et massivt hjerteinfarkt hadde rammet ham i løpet av natten.
Jeg husker kaoset av følelser den dagen, og jeg husker jeg møtte en kollega da jeg var en kort tur i byen for å handle. Det var fredag og jeg gikk i dress, og det noe uvanlige synet (meg i dress, altså) fikk kollegaen muntert til å spørre;
– Bryllup eller begravelse?
– Begge deler, svarte jeg, og forklarte hvordan det hang sammen. Og så delte vi en tåre eller tre.
DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir
Livet altså (34 dager i 2024)
25
0
16.02.2024
INNI MITT HODE
Har du som meg tatt deg sjøl i å tenke at nå er livet bra, at nå er alt på plass og sånn skulle det gjerne fortsette å være? Og så kommer det enda en påminnelse, som denne meldingen på mobilen, om at livet aldri står stille.
Ikke mange dager inn i det nye året, dette herrens år 2024 fylte min eldste sønn 32 år. Snaue to uker senere ble han og samboeren foreldre for første gang, og jeg rykket en generasjon fram. Etter å ha kunnet ikle meg tittelen pensjonist i fjor, er det bestefar jeg kan ta i bruk nå.
Dette barnebarnet kom på dagen ti år etter at en av mine aller beste venner gikk ut av tiden. Han falt om i skiløypa, brått og uten forvarsel, ikke engang 53 år gammel. Jeg husker telefonsamtalen med broren hans som det skulle vært i går.
Ikke bare var vi nære venner, vi var veldig nære i alder også. I år skulle han feiret sin 63-årsdag på selveste morsdagen, mens jeg klokket inn tre dager senere på Valentins-dagen.
I motsetning til meg fikk han aldri oppleve sitt første barnebarn. Det kom til verden to dager før hans fødselsdato nå i februar i år. Bare et par........
© Tønsbergs Blad
visit website
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Rami G Khouri
Mort Laitner
Rachel Marsden
Bradley Blankenship
Michael Kwet
