INNI MITT HODE
Med årene har jeg nærmest blitt å anse som gullkunde i helsevesenet. Med gener litt under middels bra, og et langt journalistliv litt over middels stressende er jeg blitt ganske god til å vente på venteværelser.
Vi var sju stykker på dette venteværelse en tirsdag litt utpå vinteren. Det var som det pleide å være på venteværelser, stille og med blikk som stort sett var slått ned. Ned på mobilen. Unge som eldre, så var alle opptatt med mobiltelefonen.
Jeg også, men som dere skjønner så skannet jeg mine medventende. Diskret, selvfølgelig, man sitter ikke og kikker på folk, gjør man vel?
De av oss som levde i forrige årtusen husker en tid forut for mobiltelefonene. Men vi søkte ikke øyekontakt med våre med-ventere den gangen heller.
Da plukket vi til oss fra det rikelige utvalget av blader og magasiner som lå sentralt plassert på et bord på venteværelset. Det gikk i ukebladet Hjemmet, bilbladet Motor, Illustrert Vitenskap for de kunnskapstørste av oss. Og så Se og Hør.
Kjendisbladet med siste om bryllup og skilsmisser. Bladet som nesten ingen vedgikk at de kjøpte, men som veldig mange likevel fikk med seg seneste sladder-nytt fra. Fordi de leste det på venteværelset, hos legen, hos tannlegen eller på sykehuset. Ikke hjemme, gud forby.
Mens jeg satt og fingret med min mobiltelefon så jeg i sidesynet at hun ved siden av meg faktisk satt med en bok. Jepp, du leste riktig, en bok. Sikkert en voksen, kanskje til og med godt kvinne tenkte jeg, det er jo de som er bokleserne.
Jeg hadde jo selvsagt ikke kikket så nøye, men nysgjerrigheten ble ganske fort for stor, og jeg stjal meg til et blikk eller tre. Gleden var til å ta å kjenne på, ja jeg ble faktisk varm rundt hjerterota, da jeg oppdaget at det var en ung jente som satt der og leste. Hun leste ikke hva som helst heller. Jeg observerte, fortsatt diskret, at det var en litteraturhistoriens klassikere.
På et venteværelse altså, og jeg kjente hvordan troen på den oppvoksende slekt fikk seg en skikkelig boost. Jeg er jo selv glad i lese, glad i bøker og glad i å kjenne permene i hånden. Jeg kan knapt stikke nesa innom min lokale bokhandel uten å gå derfra med en velfylt bærepose.
Her i fjor, jeg håper ikke det var i forfjor, lovte jeg samboeren at jeg skulle rydde i bokhyllene våre. Sortere ut noe, og sortere alfabetisk de vi ville beholde. Jeg må innrømme at jeg har løst plassmangelen ved å kjøpe et par nye bokhyller. Jeg har nok prioritert lesing høyere enn rydding, og nå er det samboeren som fortsatt venter tålmodig.
Med årene har jeg nærmest blitt å anse som gullkunde i helsevesenet. Med gener litt under middels bra, og et langt journalistliv litt over middels stressende er jeg blitt ganske god til å vente på venteværelser.
Vi var sju stykker på dette venteværelse en tirsdag litt utpå vinteren. Det var som det pleide å være på venteværelser, stille og med blikk som stort sett var slått ned. Ned på mobilen. Unge som eldre, så var alle opptatt med mobiltelefonen.
Jeg også, men som dere skjønner så skannet jeg mine medventende. Diskret, selvfølgelig, man sitter ikke og kikker på folk, gjør man vel?
De av oss som levde i forrige årtusen husker en tid forut for mobiltelefonene. Men vi søkte ikke øyekontakt med våre med-ventere den gangen heller.
Da plukket vi til oss fra det rikelige utvalget av blader og magasiner som lå sentralt plassert på et bord på venteværelset. Det gikk i ukebladet Hjemmet, bilbladet Motor, Illustrert Vitenskap for de kunnskapstørste av oss. Og så Se og Hør.
Kjendisbladet med siste om bryllup og skilsmisser. Bladet som nesten ingen vedgikk at de kjøpte, men som veldig mange likevel fikk med seg seneste sladder-nytt fra. Fordi de leste det på venteværelset, hos legen, hos tannlegen eller på sykehuset. Ikke hjemme, gud forby.
Mens jeg satt og fingret med min mobiltelefon så jeg i sidesynet at hun ved siden av meg faktisk satt med en bok. Jepp, du leste riktig, en bok. Sikkert en voksen, kanskje til og med godt kvinne tenkte jeg, det er jo de som er bokleserne.
Jeg hadde jo selvsagt ikke kikket så nøye, men nysgjerrigheten ble ganske fort for stor, og jeg stjal meg til et blikk eller tre. Gleden var til å ta å kjenne på, ja jeg ble faktisk varm rundt hjerterota, da jeg oppdaget at det var en ung jente som satt der og leste. Hun leste ikke hva som helst heller. Jeg observerte, fortsatt diskret, at det var en litteraturhistoriens klassikere.
På et venteværelse altså, og jeg kjente hvordan troen på den oppvoksende slekt fikk seg en skikkelig boost. Jeg er jo selv glad i lese, glad i bøker og glad i å kjenne permene i hånden. Jeg kan knapt stikke nesa innom min lokale bokhandel uten å gå derfra med en velfylt bærepose.
Her i fjor, jeg håper ikke det var i forfjor, lovte jeg samboeren at jeg skulle rydde i bokhyllene våre. Sortere ut noe, og sortere alfabetisk de vi ville beholde. Jeg må innrømme at jeg har løst plassmangelen ved å kjøpe et par nye bokhyller. Jeg har nok prioritert lesing høyere enn rydding, og nå er det samboeren som fortsatt venter tålmodig.
DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Andrew Mitrovica
Mort Laitner
Rami G Khouri
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
visit website
