MAKT
I'm sentimental, if you know what I mean
I love the country, but I can't stand the scene
And I'm neither left or right
I'm just staying home tonight
Getting lost in that hopeless little screen
But I'm stubborn as those garbage bags
That time cannot decay
I'm junk, but I'm still holding up this little wild bouquet
Democracy is coming to the USA
Leonard Cohen
La det være sagt: Jeg blir rørt av stivpyntede barn med norske flagg, jeg får tårer i øynene av flaggheising, korps med senkede faner foran generasjonen som kjempet under krigen, jeg har ingenting imot softis og sukkersøte TV-sendinger med bunadskledde programledere fra forblåste havgap og løvsprettende bygder. Jeg kan til og med tåle tilløp til verandafyll og de fillete restene av rus og russefeiring fordi jeg kjenner meg igjen fra en ungdom bygd på overmot og vårens hormonfylte forventninger.
Likevel tar tvisynet tak – er det ikke noe vi har glemt, som har forsvunnet mellom det røde, det hvite og det blå, mellom kransekakene, halvliterne, årets første grillrøyk og de mimede verseføttene fra tredje strofe av «Ja, vi elsker»?
Jeg spør fordi det for første gang på lenge har oppstått en diskusjon om temaet «hvem skal holde 17. mai-tale?» i hovedstaden. Redaktør, forfatter og såkalt samfunnsdebattant Danby Choi har fått æren av å snakke ved Henrik Ibsens grav i Oslo. Det har Høyre bestemt fordi det er Høyre som har makta over denne bekransningen (det er nok av nasjonalt viktige graver til at alle partier har blitt tildelt i hvert fall én hver i Oslo). Geir Lippestad (først Arbeiderpartiet, nå Partiet Sentrum) er misfornøyd, og ville helst ha en «mer samlende taler». SV varsler bråk og reiser tvil om hvorvidt Choi «passer i rollen». Det har øyensynlig «gått politikk i saken». Tenk det, Hedda!
For å følge opp SVs tanke: En «rolle» krever et manus, en overbygning, en historiefortelling – det noen omtaler som et narrativ. Hva er det så med fortellingen om 17. mai som gjør Choi så lite tilpasset rollen (i så fall hvilken rolle)? Antakelig dreide diskusjonen seg om at Choi har inntatt en rekke kontroversielle synspunkter, han tilhører den delen av befolkningen som tør å stille spørsmål ved vedtatte sannheter og dogmer. Vi har å gjøre med en ung, moderne urbanist som ikke er redd for å bruke store bokstaver der andre legger vekk tastaturet. Hvis vi kombinerer Ibsen og 17. mai (for øvrig en temmelig uharmonisk kombo) kan jeg vanskelig tenke meg en bedre person enn Choi som taler for dagen.
Ideen om «barnas dag» er selvsagt en vakker tanke. Kanskje er det for få som husker at et påfunn om et barnetog dreide seg om en slu politisk taktikk for å legge grunnlaget for en feiring av 17. mai som et dypere rendyrket norsk, nasjonalt prosjekt – et frigjøringsprosjekt. De som sto i spissen for tanken var Peder Qvam, skolestyrer i Oslo, og Bjørnstjerne Bjørnson. De var hverken barneombud eller utdannede barnehagelærere, men kulturpersonligheter med et dypere motiv. For all del – det er barna som skal bringe vår demokratiske arv videre, men det er først og fremst innholdet i denne arven som må stå i høysetet. Derfor bør vi ikke vike unna noe tilløp til en politisk refleksjon om grunnlaget for feiringen.
Kanskje kan vi som voksne gi vårt største bidrag til «barnas dag» ved å inspirere de unge til å lytte til reflekterte menneskers tanker om den norske tempererte nasjonalismen. Dypest sett er vår nasjonaldag, i Bjørnsons og det liberale demokratiets ånd, et dannelsesprosjekt. Talen for dagen bør være feiringens høydepunkt.
Det unike norske ved 17. mai er ikke bare champagnefrokoster, bunader, togene, korpsene, sekkeløp og slappe, halvvarme pølser med ketchup. Dagen dreier seg om at vi klarer å forene feststemte og forventningsfulle barn med et alvorlig innhold av politisk art. Slik viderefører vi vår egalitære, liberale og tolerante arv. Likegyldighet overfor dette er uttrykk for en nasjonalisme på autopilot, der rollemodellen godt kan være hentet fra en omsvermet, etisk havarist på andre siden av Atlanteren.
Engang i tiden hadde storheten hos vår viktigste allierte nasjon ideologisk sett samme verdigrunnlag som hos oss. Nå henger det å gjøre Amerika «great again» sammen med forestillingen om verdensherredømme og markedsposisjoner – altså ikke til frigjøring, kunnskap og kampen for borgerrettigheter. Fortidens politiske fremskritt erstattes av maktbegjær, penger, fornektelse av global avhengighet og medmenneskelighet.
Leonard Cohens «Democracy» ble skrevet i optimismen knyttet til Berlinmurens fall. Cohens bortgang i 2016 faller sammen med fremveksten av dagens dype pessimisme. Men hans kamp mot likegyldighet kan ingen ta fra ham.
I'm sentimental, if you know what I mean
I love the country, but I can't stand the scene
And I'm neither left or right
I'm just staying home tonight
Getting lost in that hopeless little screen
But I'm stubborn as those garbage bags
That time cannot decay
I'm junk, but I'm still holding up this little wild bouquet
Democracy is coming to the USA
Leonard Cohen
La det være sagt: Jeg blir rørt av stivpyntede barn med norske flagg, jeg får tårer i øynene av flaggheising, korps med senkede faner foran generasjonen som kjempet under krigen, jeg har ingenting imot softis og sukkersøte TV-sendinger med bunadskledde programledere fra forblåste havgap og løvsprettende bygder. Jeg kan til og med tåle tilløp til verandafyll og de fillete restene av rus og russefeiring fordi jeg kjenner meg igjen fra en ungdom bygd på overmot og vårens hormonfylte forventninger.
Likevel tar tvisynet tak – er det ikke noe vi har glemt, som har forsvunnet mellom det røde, det hvite og det blå, mellom kransekakene, halvliterne, årets første grillrøyk og de mimede verseføttene fra tredje strofe av «Ja, vi elsker»?
Jeg spør fordi det for første gang på lenge har oppstått en diskusjon om temaet «hvem skal holde 17. mai-tale?» i hovedstaden. Redaktør, forfatter og såkalt samfunnsdebattant Danby Choi har fått æren av å snakke ved Henrik Ibsens grav i Oslo. Det har Høyre bestemt fordi det er Høyre som har makta over denne bekransningen (det er nok av nasjonalt viktige graver til at alle partier har blitt tildelt i hvert fall én hver i Oslo). Geir Lippestad (først Arbeiderpartiet, nå Partiet Sentrum) er misfornøyd, og ville helst ha en «mer samlende taler». SV varsler bråk og reiser tvil om hvorvidt Choi «passer i rollen». Det har øyensynlig «gått politikk i saken». Tenk det, Hedda!
For å følge opp SVs tanke: En «rolle» krever et manus, en overbygning, en historiefortelling – det noen omtaler som et narrativ. Hva er det så med fortellingen om 17. mai som gjør Choi så lite tilpasset rollen (i så fall hvilken rolle)? Antakelig dreide diskusjonen seg om at Choi har inntatt en rekke kontroversielle synspunkter, han tilhører den delen av befolkningen som tør å stille spørsmål ved vedtatte sannheter og dogmer. Vi har å gjøre med en ung, moderne urbanist som ikke er redd for å bruke store bokstaver der andre legger vekk tastaturet. Hvis vi kombinerer Ibsen og 17. mai (for øvrig en temmelig uharmonisk kombo) kan jeg vanskelig tenke meg en bedre person enn Choi som taler for dagen.
Ideen om «barnas dag» er selvsagt en vakker tanke. Kanskje er det for få som husker at et påfunn om et barnetog dreide seg om en slu politisk taktikk for å legge grunnlaget for en feiring av 17. mai som et dypere rendyrket norsk, nasjonalt prosjekt – et frigjøringsprosjekt. De som sto i spissen for tanken var Peder Qvam, skolestyrer i Oslo, og Bjørnstjerne Bjørnson. De var hverken barneombud eller utdannede barnehagelærere, men kulturpersonligheter med et dypere motiv. For all del – det er barna som skal bringe vår demokratiske arv videre, men det er først og fremst innholdet i denne arven som må stå i høysetet. Derfor bør vi ikke vike unna noe tilløp til en politisk refleksjon om grunnlaget for feiringen.
Kanskje kan vi som voksne gi vårt største bidrag til «barnas dag» ved å inspirere de unge til å lytte til reflekterte menneskers tanker om den norske tempererte nasjonalismen. Dypest sett er vår nasjonaldag, i Bjørnsons og det liberale demokratiets ånd, et dannelsesprosjekt. Talen for dagen bør være feiringens høydepunkt.
Det unike norske ved 17. mai er ikke bare champagnefrokoster, bunader, togene, korpsene, sekkeløp og slappe, halvvarme pølser med ketchup. Dagen dreier seg om at vi klarer å forene feststemte og forventningsfulle barn med et alvorlig innhold av politisk art. Slik viderefører vi vår egalitære, liberale og tolerante arv. Likegyldighet overfor dette er uttrykk for en nasjonalisme på autopilot, der rollemodellen godt kan være hentet fra en omsvermet, etisk havarist på andre siden av Atlanteren.
Engang i tiden hadde storheten hos vår viktigste allierte nasjon ideologisk sett samme verdigrunnlag som hos oss. Nå henger det å gjøre Amerika «great again» sammen med forestillingen om verdensherredømme og markedsposisjoner – altså ikke til frigjøring, kunnskap og kampen for borgerrettigheter. Fortidens politiske fremskritt erstattes av maktbegjær, penger, fornektelse av global avhengighet og medmenneskelighet.
Leonard Cohens «Democracy» ble skrevet i optimismen knyttet til Berlinmurens fall. Cohens bortgang i 2016 faller sammen med fremveksten av dagens dype pessimisme. Men hans kamp mot likegyldighet kan ingen ta fra ham.
DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Andrew Mitrovica
Mort Laitner
Ali Fathollah-Nejad
Rami G Khouri
Nikkei Editorial
visit website
