INNI MITT HODE
Førsteinntrykket av sist tirsdag var ikke særlig positivt. Klokken 06.30 hadde britiske BBC bestemt seg for å spille «Can't Get You Out of My Head» med Kylie Minogue. Den med refrenget «La la lah, la-la la-la-la, la la lah».
Det tok meg et halvt minutt å bytte kanal, men det var nok. Tonene hadde krøpet seg godt inn i øret og satt fast. Jeg nynnet i dusjen, og mens jeg børstet tennene. Om jeg kan skylde på Kylie vet jeg ikke, men jeg fant verken lommebok, AirPods eller broddene.
Siden jeg ikke fant AirPods-ene mine, så nynnet jeg melodien inni mitt hode på vei til jobb. Og ikke minst, den oppholdt seg konstant inni mitt hode hele arbeidsdagen. Kylie fulgte meg, mer og mer som en plagsom skygge. Alltid til stede og alltid påminnende om sin eksistens.
De som har greie på slikt råder oss til å se på det som å ha en «usynlig følgesvenn» gjennom dagen. Melodien danser seg inn i søvnen, og så fortsetter den liksom å sveve i bevisstheten når vi våkner. Men så insisterer den bare på å bli sunget om og om igjen. Den nekter å forlate hjernen.
I USA kalles fenomenet «Ear Worms», med den litt ekle oversettelsen «øremakk». Faktisk finnes det mennesker på danske Center for Funktionelt Integrativ Neurovidenskab på Aarhus Universitet som forsker på dette.
Postdoktor Karen Johanne Pallesen sier til forskning.no at det ikke finnes et klart og entydig svar på hvorfor vi får musikk på hjernen. Men hjernen gjør det visst ikke for å irritere, men fordi disse øremakk-sangene gjør noe bra for oss mentalt. (Tirsdag var jeg ikke helt enig …)
Pallesen sier at hjernen elsker å kjenne igjen mønstre, både i lyder og i bilder. For de fleste «slagerne» beveger seg innen typiske og velkjente tonekombinasjoner. Mange lyttere bringes i en tilstand av velbehag ved nettopp å lytte til landeplager. Hjernen vil derfor ikke frivillig gi slipp på den, og i alvorlige tilfeller kan den være helt umulig.
Jommen. Jeg er ingen stor Kylie-fan, men låta er vel såpass kjent og catchy at min hjerne mener det er trygt å la seg omfavne av den australske popstjernen.
De fleste får imidlertid bukt med sangen før eller siden, når hjernen blir opptatt av en annen fengende melodi. Min kompis Christian på Notodden ga meg et tips om å ha en redningslåt, og anbefalte Les Misérables «Do you hear the people sing». Den renser visst hjernen for øremakk, og det gjorde den faktisk på tirsdag. Jeg fant både lommebok, AirPods og brodder da jeg kom hjem den ettermiddagen.
Men så er det bare det at når jeg nå sitter og skriver dette, så hører jeg inni mitt hode: «La la lah, la-la la-la-la, la la lah» …
Les også
Bør en sekk eller veske få et sete for seg selv?
Les også
Høyre hånd rakk å reagere og møtte bakken først «Du er ikke den første i kveld,» sa sykepleieren.
Les også
På denne tiden av året kan hypa Netflix-serier bare ryk og reis
Les også
«Ja ja, det var den jula»
Les også
Miljøet og USA og sånt
Les også
Hvor ble tiden av?
Les også
Er det noe som heter «pro bro»?
Les også
Er drømmen en kajakk?
Les også
Den gang jeg lurte fru Brundtland
Les også
Ja, hva skjer der inne egentlig?
Førsteinntrykket av sist tirsdag var ikke særlig positivt. Klokken 06.30 hadde britiske BBC bestemt seg for å spille «Can't Get You Out of My Head» med Kylie Minogue. Den med refrenget «La la lah, la-la la-la-la, la la lah».
Det tok meg et halvt minutt å bytte kanal, men det var nok. Tonene hadde krøpet seg godt inn i øret og satt fast. Jeg nynnet i dusjen, og mens jeg børstet tennene. Om jeg kan skylde på Kylie vet jeg ikke, men jeg fant verken lommebok, AirPods eller broddene.
Siden jeg ikke fant AirPods-ene mine, så nynnet jeg melodien inni mitt hode på vei til jobb. Og ikke minst, den oppholdt seg konstant inni mitt hode hele arbeidsdagen. Kylie fulgte meg, mer og mer som en plagsom skygge. Alltid til stede og alltid påminnende om sin eksistens.
De som har greie på slikt råder oss til å se på det som å ha en «usynlig følgesvenn» gjennom dagen. Melodien danser seg inn i søvnen, og så fortsetter den liksom å sveve i bevisstheten når vi våkner. Men så insisterer den bare på å bli sunget om og om igjen. Den nekter å forlate hjernen.
I USA kalles fenomenet «Ear Worms», med den litt ekle oversettelsen «øremakk». Faktisk finnes det mennesker på danske Center for Funktionelt Integrativ Neurovidenskab på Aarhus Universitet som forsker på dette.
Postdoktor Karen Johanne Pallesen sier til forskning.no at det ikke finnes et klart og entydig svar på hvorfor vi får musikk på hjernen. Men hjernen gjør det visst ikke for å irritere, men fordi disse øremakk-sangene gjør noe bra for oss mentalt. (Tirsdag var jeg ikke helt enig …)
Pallesen sier at hjernen elsker å kjenne igjen mønstre, både i lyder og i bilder. For de fleste «slagerne» beveger seg innen typiske og velkjente tonekombinasjoner. Mange lyttere bringes i en tilstand av velbehag ved nettopp å lytte til landeplager. Hjernen vil derfor ikke frivillig gi slipp på den, og i alvorlige tilfeller kan den være helt umulig.
Jommen. Jeg er ingen stor Kylie-fan, men låta er vel såpass kjent og catchy at min hjerne mener det er trygt å la seg omfavne av den australske popstjernen.
De fleste får imidlertid bukt med sangen før eller siden, når hjernen blir opptatt av en annen fengende melodi. Min kompis Christian på Notodden ga meg et tips om å ha en redningslåt, og anbefalte Les Misérables «Do you hear the people sing». Den renser visst hjernen for øremakk, og det gjorde den faktisk på tirsdag. Jeg fant både lommebok, AirPods og brodder da jeg kom hjem den ettermiddagen.
Men så er det bare det at når jeg nå sitter og skriver dette, så hører jeg inni mitt hode: «La la lah, la-la la-la-la, la la lah» …
DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Rami G Khouri
Donald Low
Mort Laitner
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
Michael Kwet
visit website
