Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.
Min far, som var i politiet, undersøkte saken, og kom raskt på sporet av flere syndere. Far ga klar beskjed om myntene skulle innleveres pr. omgående.
49 mynter ble innlevert og sendt til Myntkabinettet. I Tønsbergs Blad hevdet man at dette var «den største gullskatt noensinne funnet i Norge fra middelalderen».
I 1966 ble det levert inn enda en gullmynt med motiv av St. Peter og nøklene. I proveniensen kan man lese: «Det er på det rene at mynten er etterhøst fra skatten ved Mariakirken. Innlevert ved rådmann Theodor Broch».
Mon tro den gode rådmannen hadde kommet på bedre tanker? «St. Peters mynt» tuller man ikke med, i hvert fall ikke hvis man vil inn Perleporten!
Nå viste det seg at myntene ikke hadde så mye gullgehalt som antatt, men funnet var verdifullt uansett. Det dreide seg om et såkalt depotfunn, myntene har vært bortgjemt av sikringshensyn, skatter som eieren av forskjellige grunner har villet skjule. Begynnelsen av 1400-tallet var preget av bondeopprør og nordiske tronstridigheter. Eieren av skatten hadde åpenbart blitt forhindret fra å hente sine gylden. At skatten ble deponert i Marias kirke, betød at de var trygge hos Jomfruen – sånn tenkte de på 1400-tallet.
Les også
Tunsberghus bør gjenreises - og gjerne for EU-penger
Gullkvinnen
«Gullkvinnen på Sjølyst» ble hun kalt da lektor Knut Mello omtalte funnet av gullsmykker i en vikinggrav på Smidsrød. Artikkelen sto i «Njotarøy» 1987, men graven ble oppdaget allerede 1887. Det handlet om en kvinnegrav som bl.a. besto av en gullring, glassperler og to berlokker, hengesmykker fra ca. år 400 etter Kristus.
I senantikken utviklet finsmedkunsten seg i Skandinavia. Smedene lærte seg avanserte teknikker. Metallet kom fra omsmeltede romerske mynter, og man utviklet egenartede skandinaviske former som berlokker, beltespenner og bøylenåler. I årenes løp er det funnet flere berlokker i Tønsbergdistriktet.
Les også
Vil grave i Slottsfjellet: – Det er mye som er uutforsket
Graven på Sjølyst forteller om rikdom, en aristokratisk kvinne – indirekte også en (stor) gård? Smykkene hadde gått i arv fra generasjon til generasjon. Kanskje kvinnen var den siste i sin ætt?
Dessverre ble gullringen og en av berlokkene fra Sjølyst stjålet fra Oldsakssamlingen i 1910. Av gården finnes ingen spor, det gjelder også gravhaugene. Men ruvende eiketrær skaper en fortettet atmosfære på Sjølyst, i fantasien ser jeg for meg både langhus og skip trukket opp på stranda.
Les også
I år er det 520 år siden Tunsberghus ble ødelagt og brent. Nå vil vi vite mer!
Dronningens gullring?
I 1939 ble funnet en middelaldersk gullring på Slottsfjellet. Kanskje har den tilhørt selveste dronning Blanka, som holdt til på Tunsberghus, der hun også døde. Hvor hun ble begravet, vites ikke, jeg gjetter på byens Olavskloster. Det lå under premonstratenserordenen, som var nær tilknyttet dronning Blankas slekt.
Men la oss vende tilbake til ringen. Det viser Maria med barnet. Det er snakk om et uttrykk der barnet kjærlig berører moren, motivet kunne like gjerne vært laget i vår tid.
Slitasje forteller at eieren ofte har strøket over ringen. Senere er den kanskje donert til et alter? I 1503 ble borgen plyndret av svenske soldater. Røverne har mistet ringen mens de var opptatt med å bære vekk alt av verdi. Ringen ble funnet i 1939 av en svensk arkeolog, som beholdt den. Årene gikk, og svensken angret på det han hadde gjort, og tyvgodset ble returnert. Siden den gang har gullringen vært trygt plassert i magasinet på Historisk museum.
Les også
Hva er igjen av det historiske Tønsberg?
Gull verdt
Til slutt tar vi med Osebergfunnet. Nå skal det innskytes at det ikke ble funnet gull i graven, men forseggjorte metallarbeider bl.a. fem rangler og en bøtte påmontert keltiske guddommer i bronse. På et eller annet tidspunkt har Oseberggraven vært utsatt for haugbrott, det vil si at nye herskere har plyndret/ødelagt hvilestedet. Men har det vært noe gull i haugen? Det vet vi ikke, men det er fristende å tro det, både i Storhaugskipet (700-tallet), Sutton Hoo-funnet fra 600-tallet og Vendelskipgravene (500-tallet) ble det funnet kostbarheter i metall.
Uansett fremstår Osebergfunnet som en slags «kulturell gullgruve» Skipet hadde en viktig plass i nasjonsbyggingen og ikke minst: det fikk arkeologisk betydning i verdensklasse. At Osebergskipet er gjengitt på 20-kroningen understreker den ikoniske status. På Vikingodden er det satt opp en donasjonskasse der publikum oppfordres til å legge 20-kroninger i kassa. Det er «gull» for Osebergstiftelsen som trenger inntekter til byggingen av Gokstadskipet. Osebergstiftelsen har laget kopier av både Mariaringen og berlokken. De selges til inntekt for byggingen av Gokstadskipet.
Min far, som var i politiet, undersøkte saken, og kom raskt på sporet av flere syndere. Far ga klar beskjed om myntene skulle innleveres pr. omgående.
49 mynter ble innlevert og sendt til Myntkabinettet. I Tønsbergs Blad hevdet man at dette var «den største gullskatt noensinne funnet i Norge fra middelalderen».
I 1966 ble det levert inn enda en gullmynt med motiv av St. Peter og nøklene. I proveniensen kan man lese: «Det er på det rene at mynten er etterhøst fra skatten ved Mariakirken. Innlevert ved rådmann Theodor Broch».
Mon tro den gode rådmannen hadde kommet på bedre tanker? «St. Peters mynt» tuller man ikke med, i hvert fall ikke hvis man vil inn Perleporten!
Nå viste det seg at myntene ikke hadde så mye gullgehalt som antatt, men funnet var verdifullt uansett. Det dreide seg om et såkalt depotfunn, myntene har vært bortgjemt av sikringshensyn, skatter som eieren av forskjellige grunner har villet skjule. Begynnelsen av 1400-tallet var preget av bondeopprør og nordiske tronstridigheter. Eieren av skatten hadde åpenbart blitt forhindret fra å hente sine gylden. At skatten ble deponert i Marias kirke, betød at de var trygge hos Jomfruen – sånn tenkte de på 1400-tallet.
«Gullkvinnen på Sjølyst» ble hun kalt da lektor Knut Mello omtalte funnet av gullsmykker i en vikinggrav på Smidsrød. Artikkelen sto i «Njotarøy» 1987, men graven ble oppdaget allerede 1887. Det handlet om en kvinnegrav som bl.a. besto av en gullring, glassperler og to berlokker, hengesmykker fra ca. år 400 etter Kristus.
I senantikken utviklet finsmedkunsten seg i Skandinavia. Smedene lærte seg avanserte teknikker. Metallet kom fra omsmeltede romerske mynter, og man utviklet egenartede skandinaviske former som berlokker, beltespenner og bøylenåler. I årenes løp er det funnet flere berlokker i Tønsbergdistriktet.
Graven på Sjølyst forteller om rikdom, en aristokratisk kvinne – indirekte også en (stor) gård? Smykkene hadde gått i arv fra generasjon til generasjon. Kanskje kvinnen var den siste i sin ætt?
Dessverre ble gullringen og en av berlokkene fra Sjølyst stjålet fra Oldsakssamlingen i 1910. Av gården finnes ingen spor, det gjelder også gravhaugene. Men ruvende eiketrær skaper en fortettet atmosfære på Sjølyst, i fantasien ser jeg for meg både langhus og skip trukket opp på stranda.
I 1939 ble funnet en middelaldersk gullring på Slottsfjellet. Kanskje har den tilhørt selveste dronning Blanka, som holdt til på Tunsberghus, der hun også døde. Hvor hun ble begravet, vites ikke, jeg gjetter på byens Olavskloster. Det lå under premonstratenserordenen, som var nær tilknyttet dronning Blankas slekt.
Men la oss vende tilbake til ringen. Det viser Maria med barnet. Det er snakk om et uttrykk der barnet kjærlig berører moren, motivet kunne like gjerne vært laget i vår tid.
Slitasje forteller at eieren ofte har strøket over ringen. Senere er den kanskje donert til et alter? I 1503 ble borgen plyndret av svenske soldater. Røverne har mistet ringen mens de var opptatt med å bære vekk alt av verdi. Ringen ble funnet i 1939 av en svensk arkeolog, som beholdt den. Årene gikk, og svensken angret på det han hadde gjort, og tyvgodset ble returnert. Siden den gang har gullringen vært trygt plassert i magasinet på Historisk museum.
Til slutt tar vi med Osebergfunnet. Nå skal det innskytes at det ikke ble funnet gull i graven, men forseggjorte metallarbeider bl.a. fem rangler og en bøtte påmontert keltiske guddommer i bronse. På et eller annet tidspunkt har Oseberggraven vært utsatt for haugbrott, det vil si at nye herskere har plyndret/ødelagt hvilestedet. Men har det vært noe gull i haugen? Det vet vi ikke, men det er fristende å tro det, både i Storhaugskipet (700-tallet), Sutton Hoo-funnet fra 600-tallet og Vendelskipgravene (500-tallet) ble det funnet kostbarheter i metall.
Uansett fremstår Osebergfunnet som en slags «kulturell gullgruve» Skipet hadde en viktig plass i nasjonsbyggingen og ikke minst: det fikk arkeologisk betydning i verdensklasse. At Osebergskipet er gjengitt på 20-kroningen understreker den ikoniske status. På Vikingodden er det satt opp en donasjonskasse der publikum oppfordres til å legge 20-kroninger i kassa. Det er «gull» for Osebergstiftelsen som trenger inntekter til byggingen av Gokstadskipet. Osebergstiftelsen har laget kopier av både Mariaringen og berlokken. De selges til inntekt for byggingen av Gokstadskipet.
DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Rami G Khouri
Mort Laitner
Rachel Marsden
Bradley Blankenship
Michael Kwet
visit website
