Leder Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for avisens holdning.
Både den pågående og den forrige rettssaken mot arkitekt Rune Breili og hans samarbeidspartnere viser hvor vanskelig det kan være for kommunale byråkrater og politikere å hanskes med plan- og byggesaker, særlig for en mindre kommune som står overfor ressurssterke utbyggere. Så er svaret at kommunene rett og slett bør fritas for ansvaret for plan- og byggepolitikken, helt eller delvis, for å bidra til å redusere naturtapet, håndheve lov og rett og sikre allmennhetens rettigheter?
Anine Stousland fra Miljøpartiet De Grønne i Færder mener det. I et innlegg i Tønsbergs Blad tar hun til orde for mindre kommunalt selvstyre og mer statlig kontroll i arealsaker.
«Sannheten er at vi lokalpolitikere ikke er i stand til å si nei. Vi klarer ikke å si nei til alle de gode intensjonene – litt større hus her, litt mer plen her, litt mer vei her og litt mer bro her,» skriver hun.
Stousland har selvsagt mye rett. Kommunen er nærmiljøets politiske enhet. Avstanden mellom politikerne og «oss andre» kan i enkelte tilfelle bli problematisk liten, også når habilitetsreglene praktiseres korrekt. Det er ikke alltid hyggelig å avslå søknader fra folk du treffer på butikken dagen etter eller byggmesteren som gjorde en god jobb med å fikse på ditt eget hus i fjor. Eller si nei til prosjekter du vet kan bety nye arbeidsplasser og skatteinntekter i kommunen.
Men er løsningen å avvikle det lokale selvstyret i arealpolitikken? Plan- og byggesaker er, ved siden av investeringer, ett av områdene der lokale politikere har mest reell makt. Driften av skole, eldreomsorg og tekniske tjenester er i stor grad styrt av lovpålagte oppgaver og detaljstyrte føringer fra statlig hold. Selvsagt er det ikke fritt frem i planpolitikken heller, men handlingsrommet oppleves større og her ligger store muligheter til å forme omgivelser og samfunnsutvikling.
Å vingeklippe lokale politikere på dette området betyr med andre ord en vesentlig svekkelse av det lokale demokratiet. Vi frykter dette også kan gå ut over det politiske engasjementet til mange innbyggere. Ofte er det nettopp når politikken rykker en inn på livet at interessen våkner. Vi tror det kan være en vel så god løsning å gjøre kommunene mer slagkraftige på plan- og byggepolitikkens område, f.eks. ved at de blir færre og større, samarbeider om saksbehandling og jobber tettere sammen med fylkeskommune og statsforvalter. Slik kan man både styrke profesjonaliteten og jobbe mer helhetlig med utviklingen i regionen.
Dette er ikke nødvendigvis til hinder for at plan- og bygningsloven og annet relevant lovverk kan skjerpes inn, slik at visjonen om arealnøytralitet en dag kan bli virkelighet.
Både den pågående og den forrige rettssaken mot arkitekt Rune Breili og hans samarbeidspartnere viser hvor vanskelig det kan være for kommunale byråkrater og politikere å hanskes med plan- og byggesaker, særlig for en mindre kommune som står overfor ressurssterke utbyggere. Så er svaret at kommunene rett og slett bør fritas for ansvaret for plan- og byggepolitikken, helt eller delvis, for å bidra til å redusere naturtapet, håndheve lov og rett og sikre allmennhetens rettigheter?
Anine Stousland fra Miljøpartiet De Grønne i Færder mener det. I et innlegg i Tønsbergs Blad tar hun til orde for mindre kommunalt selvstyre og mer statlig kontroll i arealsaker.
«Sannheten er at vi lokalpolitikere ikke er i stand til å si nei. Vi klarer ikke å si nei til alle de gode intensjonene – litt større hus her, litt mer plen her, litt mer vei her og litt mer bro her,» skriver hun.
Stousland har selvsagt mye rett. Kommunen er nærmiljøets politiske enhet. Avstanden mellom politikerne og «oss andre» kan i enkelte tilfelle bli problematisk liten, også når habilitetsreglene praktiseres korrekt. Det er ikke alltid hyggelig å avslå søknader fra folk du treffer på butikken dagen etter eller byggmesteren som gjorde en god jobb med å fikse på ditt eget hus i fjor. Eller si nei til prosjekter du vet kan bety nye arbeidsplasser og skatteinntekter i kommunen.
Men er løsningen å avvikle det lokale selvstyret i arealpolitikken? Plan- og byggesaker er, ved siden av investeringer, ett av områdene der lokale politikere har mest reell makt. Driften av skole, eldreomsorg og tekniske tjenester er i stor grad styrt av lovpålagte oppgaver og detaljstyrte føringer fra statlig hold. Selvsagt er det ikke fritt frem i planpolitikken heller, men handlingsrommet oppleves større og her ligger store muligheter til å forme omgivelser og samfunnsutvikling.
Å vingeklippe lokale politikere på dette området betyr med andre ord en vesentlig svekkelse av det lokale demokratiet. Vi frykter dette også kan gå ut over det politiske engasjementet til mange innbyggere. Ofte er det nettopp når politikken rykker en inn på livet at interessen våkner. Vi tror det kan være en vel så god løsning å gjøre kommunene mer slagkraftige på plan- og byggepolitikkens område, f.eks. ved at de blir færre og større, samarbeider om saksbehandling og jobber tettere sammen med fylkeskommune og statsforvalter. Slik kan man både styrke profesjonaliteten og jobbe mer helhetlig med utviklingen i regionen.
Dette er ikke nødvendigvis til hinder for at plan- og bygningsloven og annet relevant lovverk kan skjerpes inn, slik at visjonen om arealnøytralitet en dag kan bli virkelighet.
DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir
Vingeklipping av kommunene
5
0
30.01.2024
Leder Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for avisens holdning.
Både den pågående og den forrige rettssaken mot arkitekt Rune Breili og hans samarbeidspartnere viser hvor vanskelig det kan være for kommunale byråkrater og politikere å hanskes med plan- og byggesaker, særlig for en mindre kommune som står overfor ressurssterke utbyggere. Så er svaret at kommunene rett og slett bør fritas for ansvaret for plan- og byggepolitikken, helt eller delvis, for å bidra til å redusere naturtapet, håndheve lov og rett og sikre allmennhetens rettigheter?
Anine Stousland fra Miljøpartiet De Grønne i Færder mener det. I et innlegg i Tønsbergs Blad tar hun til orde for mindre kommunalt selvstyre og mer statlig kontroll i arealsaker.
«Sannheten er at vi lokalpolitikere ikke er i stand til å si nei. Vi klarer ikke å si nei til alle de gode intensjonene – litt større hus her, litt mer plen her, litt mer vei her og litt mer bro her,» skriver hun.
Stousland har selvsagt mye rett. Kommunen er nærmiljøets politiske enhet. Avstanden mellom politikerne og «oss andre» kan i enkelte tilfelle bli problematisk liten, også når habilitetsreglene praktiseres korrekt. Det er ikke alltid hyggelig å avslå søknader fra folk du treffer på butikken dagen etter eller byggmesteren som gjorde en god jobb med å fikse på ditt eget hus i fjor. Eller si nei til........
© Tønsbergs Blad
visit website
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Andrew Mitrovica
Mort Laitner
Rami G Khouri
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
