Spaltist Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.
Det tror jeg kanskje ganske mange har kjent på de siste ukene. Vinteren kom, og plutselig, følte jeg hele livet mitt bestod i å prøve å holde dette stakkars huset mitt beboelig.
Først kom snøen … Også så morsom snø! En ting er mye snø, det skal vi da alltids få klart å håndtere. Men driten føyket jo igjen mens jeg måkte! Veiene i indre Andebu er ikke akkurat prioritert når snøkaoset er et faktum heller, og for første gang skulket jeg trening fordi kjøreturen rett og slett ikke var verdt risikoen.
Så kom sprengkulda. Som ung boligkjøper midt i 20-åra var det ikke noe nybygg jeg kjøpte. Faktisk var det et tømmerhus fra tidlig 1800-tall med litt begrensede muligheter. Vanligvis har det riktignok fungert helt fint. Ikke denne vinteren.
Med 37 blå hadde jeg hverken dusj, do, vann på kjøkkenet, oppvaskmaskin eller vaskemaskin. Ja ja, det blir jo mildvær til helgen, vi klarer å trekke ned med vann i bøtte noen dager.
Siden forrige vinter gjorde det ganske klart for meg at den gamle Leafen, som hadde kjørt meg trofast rundt i nesten ti år, ikke er noen vinterbil, fikk jeg ut fingeren og kjøpte meg ny bil før kulda tok til for alvor. Nå skulle altså den gamle symaskinbilen selges. Jeg gjorde avtale med forhandler, og skulle kjøre bilen til teknisk undersøkelse. Alt godt så langt. Bilen sto riktignok under en god del snø, men en driftig lillesøster med traktor kunne hjelpe meg med det verste. Snill søster!
Alt hadde jo gått galt denne helgen uansett, så vi kunne ikke bare få frem bilen helt sånn smertefritt! Litt ratting med traktor senere, og et uheldig øyeblikk hvor skuffen hektet seg i en dypfrossen jordvoll, og fiberkabelen var rimelig fornærma. Ja ja, vi får ringe Viken, da …
Vet du hva som fryser sånn helt ordentlig i 37 minusgrader? 12V-batteriet på en bil som ikke er i bruk. Det så ut som en melkekartong du har glemt litt vel lenge … Vet du hva alle andre også skulle hatt? 12V-batteri.
Så nå har jeg bestemt meg for at bjørner er inne på noe. Det er nok ikke så dumt å gå i hi om vinteren.
Det tror jeg kanskje ganske mange har kjent på de siste ukene. Vinteren kom, og plutselig, følte jeg hele livet mitt bestod i å prøve å holde dette stakkars huset mitt beboelig.
Først kom snøen … Også så morsom snø! En ting er mye snø, det skal vi da alltids få klart å håndtere. Men driten føyket jo igjen mens jeg måkte! Veiene i indre Andebu er ikke akkurat prioritert når snøkaoset er et faktum heller, og for første gang skulket jeg trening fordi kjøreturen rett og slett ikke var verdt risikoen.
Så kom sprengkulda. Som ung boligkjøper midt i 20-åra var det ikke noe nybygg jeg kjøpte. Faktisk var det et tømmerhus fra tidlig 1800-tall med litt begrensede muligheter. Vanligvis har det riktignok fungert helt fint. Ikke denne vinteren.
Med 37 blå hadde jeg hverken dusj, do, vann på kjøkkenet, oppvaskmaskin eller vaskemaskin. Ja ja, det blir jo mildvær til helgen, vi klarer å trekke ned med vann i bøtte noen dager.
Siden forrige vinter gjorde det ganske klart for meg at den gamle Leafen, som hadde kjørt meg trofast rundt i nesten ti år, ikke er noen vinterbil, fikk jeg ut fingeren og kjøpte meg ny bil før kulda tok til for alvor. Nå skulle altså den gamle symaskinbilen selges. Jeg gjorde avtale med forhandler, og skulle kjøre bilen til teknisk undersøkelse. Alt godt så langt. Bilen sto riktignok under en god del snø, men en driftig lillesøster med traktor kunne hjelpe meg med det verste. Snill søster!
Alt hadde jo gått galt denne helgen uansett, så vi kunne ikke bare få frem bilen helt sånn smertefritt! Litt ratting med traktor senere, og et uheldig øyeblikk hvor skuffen hektet seg i en dypfrossen jordvoll, og fiberkabelen var rimelig fornærma. Ja ja, vi får ringe Viken, da …
Vet du hva som fryser sånn helt ordentlig i 37 minusgrader? 12V-batteriet på en bil som ikke er i bruk. Det så ut som en melkekartong du har glemt litt vel lenge … Vet du hva alle andre også skulle hatt? 12V-batteri.
Så nå har jeg bestemt meg for at bjørner er inne på noe. Det er nok ikke så dumt å gå i hi om vinteren.
DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir
Vet du hva alle skulle hatt?
5
0
19.01.2024
Spaltist Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.
Det tror jeg kanskje ganske mange har kjent på de siste ukene. Vinteren kom, og plutselig, følte jeg hele livet mitt bestod i å prøve å holde dette stakkars huset mitt beboelig.
Først kom snøen … Også så morsom snø! En ting er mye snø, det skal vi da alltids få klart å håndtere. Men driten føyket jo igjen mens jeg måkte! Veiene i indre Andebu er ikke akkurat prioritert når snøkaoset er et faktum heller, og for første gang skulket jeg trening fordi kjøreturen rett og slett ikke var verdt risikoen.
Så kom sprengkulda. Som ung boligkjøper midt i 20-åra var det ikke noe nybygg jeg kjøpte. Faktisk var det et tømmerhus fra tidlig 1800-tall med litt begrensede muligheter. Vanligvis har det riktignok fungert helt fint. Ikke denne vinteren.
Med 37 blå hadde jeg hverken dusj, do, vann på kjøkkenet, oppvaskmaskin eller vaskemaskin. Ja ja, det blir jo mildvær til helgen, vi klarer å trekke ned med vann i bøtte noen dager.
Siden forrige vinter gjorde det........
© Tønsbergs Blad
visit website
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Rami G Khouri
Mort Laitner
Donald Low
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
