Spaltist Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.
Jeg fikk nylig voksenkjeft. Helt betimelig og fortjent. Likevel er det noe jeg ikke venner meg til, følelsen av at et annet voksent menneske ikke er fornøyd med oppførselen min. Flauheten kommer umiddelbart, og du må enten bli liten, til barnet du en gang var, eller du må ta til motmæle, og da kan du ikke nøle, da må du stå opp mot vedkommende og stå for det. Ofte ender det siste i konfrontasjon, og noen ganger føles det ikke som det er noen vei utenom, det var det heldigvis denne gangen.
Fjellet var fullt av påskehungrige nordmenn, franskmenn og italienere, alle på jakt etter god snø å sette svingene sine i. Iveren etter å komme seg oppover i fjellsiden og videre til toppen er mildt sagt høyere enn å lete etter parkering. Det er jo det vi alle har reist vekk fra. Vekk fra byens smale gater og trange parkeringshus. Vekk fra innestengt luft på kontoret og ut av hamsterhjulets jevne spinn. Fra det til å puste inn frisk fjelluft i åpent lende, selve friluftslivet. Det var derfor Jesus døde for oss på korset, for at vi kunne få en real langhelg til fjells.
Da blir parkeringsplasser dimensjonert til lokalbefolkningens søndagstur fort fulle og i higen etter å komme i gang blir man kreativ. Eller for å si på en mer presis måte, man tar seg til rette. Det var det jeg gjorde. Jeg parkerte, etterfulgt av et velkjent «her må det gå an å stå», fikk turfølge og ski ut av bilen og la i vei mot toppen. Halvveis oppe i fjellsida ringte telefonen, som jeg noe motvillig tok midt i ferien. Hadde vel en følelse av at jeg burde. Det var Steinar.
Det er da den kommer. Følelsen fra du var liten, at du har gjort noe dumt, som du egentlig visste ikke var rett, men som du likevel tok deg friheten til. Det er heller ikke utenkelig at det den gang var i samme hensikt som nå denne gangen, for å få utløp for leken. Ikke la deg stoppe av det som virker som unødvendige regler. Men den gangen var du bare et barn, du kunne ikke lastes for å ikke ta gjennomtenkte kloke valg hele tiden. Barn gjør ikke det. Som voksen er det annerledes. Om spørsmålet nå er «det burde du skjønt?» er svaret veldig ofte ja.
Steinar var ikke videre fornøyd med parkeringen min. Selve parkeringen vet jeg ikke om det var noe galt med, problemet var at jeg sto på tomta hans. Og at folk gjorde det i tide og utide. Jeg ble Nils-Ingar på tolv og la meg paddeflat. Det var ingen grunn til noe annet, jeg visste utmerket godt at nærmest uansett hva Steinar nå skulle si, så hadde han rett. Han sa jeg burde skjønne at det ikke var en offentlig parkering og at han kunne taue bilen min. Jeg sa i tur og orden at jeg forsto. Så tok vi en kort prat og han sa «jeg er forbanna, men faen, du var jo hyggelig.» Jeg tilbød meg å komme ned og flytte bilen, men han lurte på om jeg ikke kom til å flytte den når jeg var ferdig med turen. Det stemte det, da skulle jo jeg hjem.
Vi tok rett og slett en prat om det, jeg og Steinar. Vi er strengt tatt voksne mennesker. Og selv om man nå for tiden, i den verden vi lever i, kan få inntrykk av at det er umulig, går det an å løse ting på den måten også.
Jeg fikk nylig voksenkjeft. Helt betimelig og fortjent. Likevel er det noe jeg ikke venner meg til, følelsen av at et annet voksent menneske ikke er fornøyd med oppførselen min. Flauheten kommer umiddelbart, og du må enten bli liten, til barnet du en gang var, eller du må ta til motmæle, og da kan du ikke nøle, da må du stå opp mot vedkommende og stå for det. Ofte ender det siste i konfrontasjon, og noen ganger føles det ikke som det er noen vei utenom, det var det heldigvis denne gangen.
Fjellet var fullt av påskehungrige nordmenn, franskmenn og italienere, alle på jakt etter god snø å sette svingene sine i. Iveren etter å komme seg oppover i fjellsiden og videre til toppen er mildt sagt høyere enn å lete etter parkering. Det er jo det vi alle har reist vekk fra. Vekk fra byens smale gater og trange parkeringshus. Vekk fra innestengt luft på kontoret og ut av hamsterhjulets jevne spinn. Fra det til å puste inn frisk fjelluft i åpent lende, selve friluftslivet. Det var derfor Jesus døde for oss på korset, for at vi kunne få en real langhelg til fjells.
Da blir parkeringsplasser dimensjonert til lokalbefolkningens søndagstur fort fulle og i higen etter å komme i gang blir man kreativ. Eller for å si på en mer presis måte, man tar seg til rette. Det var det jeg gjorde. Jeg parkerte, etterfulgt av et velkjent «her må det gå an å stå», fikk turfølge og ski ut av bilen og la i vei mot toppen. Halvveis oppe i fjellsida ringte telefonen, som jeg noe motvillig tok midt i ferien. Hadde vel en følelse av at jeg burde. Det var Steinar.
Det er da den kommer. Følelsen fra du var liten, at du har gjort noe dumt, som du egentlig visste ikke var rett, men som du likevel tok deg friheten til. Det er heller ikke utenkelig at det den gang var i samme hensikt som nå denne gangen, for å få utløp for leken. Ikke la deg stoppe av det som virker som unødvendige regler. Men den gangen var du bare et barn, du kunne ikke lastes for å ikke ta gjennomtenkte kloke valg hele tiden. Barn gjør ikke det. Som voksen er det annerledes. Om spørsmålet nå er «det burde du skjønt?» er svaret veldig ofte ja.
Steinar var ikke videre fornøyd med parkeringen min. Selve parkeringen vet jeg ikke om det var noe galt med, problemet var at jeg sto på tomta hans. Og at folk gjorde det i tide og utide. Jeg ble Nils-Ingar på tolv og la meg paddeflat. Det var ingen grunn til noe annet, jeg visste utmerket godt at nærmest uansett hva Steinar nå skulle si, så hadde han rett. Han sa jeg burde skjønne at det ikke var en offentlig parkering og at han kunne taue bilen min. Jeg sa i tur og orden at jeg forsto. Så tok vi en kort prat og han sa «jeg er forbanna, men faen, du var jo hyggelig.» Jeg tilbød meg å komme ned og flytte bilen, men han lurte på om jeg ikke kom til å flytte den når jeg var ferdig med turen. Det stemte det, da skulle jo jeg hjem.
Vi tok rett og slett en prat om det, jeg og Steinar. Vi er strengt tatt voksne mennesker. Og selv om man nå for tiden, i den verden vi lever i, kan få inntrykk av at det er umulig, går det an å løse ting på den måten også.
DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir
Voksenkjeft!
10
0
05.04.2024
Spaltist Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.
Jeg fikk nylig voksenkjeft. Helt betimelig og fortjent. Likevel er det noe jeg ikke venner meg til, følelsen av at et annet voksent menneske ikke er fornøyd med oppførselen min. Flauheten kommer umiddelbart, og du må enten bli liten, til barnet du en gang var, eller du må ta til motmæle, og da kan du ikke nøle, da må du stå opp mot vedkommende og stå for det. Ofte ender det siste i konfrontasjon, og noen ganger føles det ikke som det er noen vei utenom, det var det heldigvis denne gangen.
Fjellet var fullt av påskehungrige nordmenn, franskmenn og italienere, alle på jakt etter god snø å sette svingene sine i. Iveren etter å komme seg oppover i fjellsiden og videre til toppen er mildt sagt høyere enn å lete etter parkering. Det er jo det vi alle har reist vekk fra. Vekk fra byens smale gater og trange parkeringshus. Vekk fra innestengt luft på kontoret og ut av hamsterhjulets jevne spinn. Fra det til å puste inn frisk fjelluft i åpent lende, selve friluftslivet. Det var derfor Jesus døde for oss på korset, for at vi kunne få en real langhelg til fjells.
Da blir parkeringsplasser dimensjonert til lokalbefolkningens søndagstur fort fulle og i higen etter å komme i gang blir man kreativ. Eller for å si på en mer presis måte, man tar seg til rette. Det var det jeg gjorde. Jeg parkerte, etterfulgt av et velkjent «her må det gå an å stå», fikk turfølge og ski ut av bilen og la i vei mot toppen. Halvveis oppe i fjellsida ringte telefonen, som jeg noe motvillig tok midt i........
© Tønsbergs Blad
visit website
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Rami G Khouri
Mort Laitner
Rachel Marsden
Bradley Blankenship
Michael Kwet
