VANDRING MED PENN OG PENSEL

Som guttunge husker jeg de varme sommerdagene her. Det var mange øyer, og det var alltid en øy ledig til hver familie. Vi måtte for øvrig tidlig ut for å kunne innta de beste øyene. Med Skagerrak rett utenfor var det mulighet for å lande kveldens middag med fiskestangen. Her lærte vi, og etter hvert våre egne unger, å fryde seg over natur og salt hav. Jeg husker særlig mitt første hopp fra en 5 meter høy fjellknaus på en av favorittøyene våre. Ofte ble vi værende til mørket hadde ankommet, hvor vi stemningsfullt samlet oss rundt et lite leirbål.

Gjennom denne øygarden gled vår lille åpne tresnekke fra 1952. Her var det grunt vann, men vi var blitt ganske lommekjente i denne skjærgården, så vi tøffet innaskjærs med bare noen centimeters klaring til bunnen, uten vanskeligheter.

Snekka het «Anna af Barkvika» og lettbåten, en liten klinkbygget pram, bar navnet «Anna Matros». Skuta var en tidligere fiskebåt, utstyrt med en ensylindret Sleipner motor fra Fredrikstad.

Når våren ankom, bodde jeg for det meste i vår vesle stue i Barkvika, hvor jeg fartet omkring i snekka som i en fanteskøyte, med «Anna Matros» på slep. Der jaktet jeg etter drivved i fjæra, jeg søkte gammelt treverk som hadde fått god patinering av hav, vær og vind. Fra rekveden produserte jeg drivvedmøbler. Jeg og min lille familie bodde ved Vestkanttorvet i Oslo på denne tiden. For det meste lagde jeg drivvedhyller av rekveden jeg fant langs kysten. Hyllene solgte jeg og min lille sønn ved det koselige Vestkanttorvets bruktmarked på lørdagene.

Gode minner både her og der.

Som guttunge husker jeg de varme sommerdagene her. Det var mange øyer, og det var alltid en øy ledig til hver familie. Vi måtte for øvrig tidlig ut for å kunne innta de beste øyene. Med Skagerrak rett utenfor var det mulighet for å lande kveldens middag med fiskestangen. Her lærte vi, og etter hvert våre egne unger, å fryde seg over natur og salt hav. Jeg husker særlig mitt første hopp fra en 5 meter høy fjellknaus på en av favorittøyene våre. Ofte ble vi værende til mørket hadde ankommet, hvor vi stemningsfullt samlet oss rundt et lite leirbål.

Gjennom denne øygarden gled vår lille åpne tresnekke fra 1952. Her var det grunt vann, men vi var blitt ganske lommekjente i denne skjærgården, så vi tøffet innaskjærs med bare noen centimeters klaring til bunnen, uten vanskeligheter.

Snekka het «Anna af Barkvika» og lettbåten, en liten klinkbygget pram, bar navnet «Anna Matros». Skuta var en tidligere fiskebåt, utstyrt med en ensylindret Sleipner motor fra Fredrikstad.

Når våren ankom, bodde jeg for det meste i vår vesle stue i Barkvika, hvor jeg fartet omkring i snekka som i en fanteskøyte, med «Anna Matros» på slep. Der jaktet jeg etter drivved i fjæra, jeg søkte gammelt treverk som hadde fått god patinering av hav, vær og vind. Fra rekveden produserte jeg drivvedmøbler. Jeg og min lille familie bodde ved Vestkanttorvet i Oslo på denne tiden. For det meste lagde jeg drivvedhyller av rekveden jeg fant langs kysten. Hyllene solgte jeg og min lille sønn ved det koselige Vestkanttorvets bruktmarked på lørdagene.

Gode minner både her og der.

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

QOSHE - Treidene – Norges vakreste øyperle - Sigmund Sontum
menu_open
Columnists Actual . Favourites . Archive
We use cookies to provide some features and experiences in QOSHE

More information  .  Close
Aa Aa Aa
- A +

Treidene – Norges vakreste øyperle

4 0
15.03.2024

VANDRING MED PENN OG PENSEL

Som guttunge husker jeg de varme sommerdagene her. Det var mange øyer, og det var alltid en øy ledig til hver familie. Vi måtte for øvrig tidlig ut for å kunne innta de beste øyene. Med Skagerrak rett utenfor var det mulighet for å lande kveldens middag med fiskestangen. Her lærte vi, og etter hvert våre egne unger, å fryde seg over natur og salt hav. Jeg husker særlig mitt første hopp fra en 5 meter høy fjellknaus på en av favorittøyene våre. Ofte ble vi værende til mørket hadde ankommet, hvor vi stemningsfullt samlet oss rundt et lite leirbål.

Gjennom denne øygarden gled vår lille åpne tresnekke fra 1952. Her var det grunt vann, men vi var blitt ganske lommekjente i denne skjærgården, så vi tøffet innaskjærs med bare noen centimeters klaring til bunnen, uten........

© Tønsbergs Blad


Get it on Google Play