Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Jo, i dette landet Norge kan en helt vanlig mamma og pappa, nei forresten en helt uvanlig kunnskapsrik, nærværende og kjærlig mamma og pappa, oppleve å bli frarøvet sine barn en helt vanlig dag ved middagstid i mars. Dette handler om en fire år gammel jente som ligger skjelvende under en seng mens åtte voksne personer ville ha henne og storesøstera ut av huset og vekk fra foreldrene som elsket dem.
Dette handler om at en etat som skulle jobbe for barnas beste ble til noe helt annet for denne familien. Og om voksne menneskers jag etter makt, penger og en dyrebar og omsettelig vare – barna våre. (Hadde du visst hva som foregår, hadde du enten ikke trodd på det, kastet opp i vemmelse eller ikke orket å forholde deg til at det skjer.)
Dette er en historie om noe som er blitt løgn for å dekke løgn for å dekke overgrep. År med vedtak etter vedtak basert på så tynt grunnlag at mange andre foreldre i dette landet også burde blitt fratatt sine barn. Hva med den store andelen barn som ser sine foreldre to-tre stressede timer en vanlig hverdag?
Dette var foreldre som brukte mye tid med barna, valgte hjemmeundervisning for den eldste (som er helt lovlig her i landet), hadde dyr, reiste og var sosiale med andre barn og voksne.
Dette handler også om hvordan vi som samfunn eller enkeltindivider tar avgjørelser om hva som ikke er et bra hjem for et barn. Et hjem som ville helt topp i en annen del av verden – eller i en annen kommune i Norge – men fordi vi synes det blir for annerledes, for rotete, for sterke meninger mot myndighetene, at man tar selvstendige helsevalg og velger å unngå skadelig medisin eller stråling, eller velger å undervise barna selv, kommer den ene mistanken etter den andre snikende. En ball begynner å rulle, og man sitter i klisteret fordi det ikke er noe godt system for å tilbakevise anklagene.
Uutholdelig liv
Hvem skal vurdere hvor mye overvåking, sjekking, vurdering og tvangstiltak som er for mye belastning for en familie? Vil ikke enhver forelder blitt ganske utrygg ved å aldri vite når noen fremmede plutselig står inne på et rom i huset ditt for å vurdere om du har et bra nok hjem for barna? Er egentlig målet at barna skal ha det bra når alle tiltak gir et uutholdelig liv for foreldrene?
Og hvem vurderer om tips som sendes om en familie egentlig brukes som hevn, sjalusi eller ren ondskap?
Det er en svært traumatisk opplevelse når et barn blir tatt fra sine foreldre mot både barna og foreldre sin vilje. Da skal det ikke være tvil om at barnet har det best hos nye omsorgspersoner. Politiet følger bare instrukser og gjør ikke egne vurderinger om hva som er rett, dermed sitter noen få med mye makt over barnas skjebne. For noen er det viktig å bli reddet fra en vond tilværelse, men hva med dem som ble tatt fra foreldrene bare fordi vi som samfunn har for snevre rammer på hva som er godt for et barn?
Jo, i dette landet Norge kan en helt vanlig mamma og pappa, nei forresten en helt uvanlig kunnskapsrik, nærværende og kjærlig mamma og pappa, oppleve å bli frarøvet sine barn en helt vanlig dag ved middagstid i mars. Dette handler om en fire år gammel jente som ligger skjelvende under en seng mens åtte voksne personer ville ha henne og storesøstera ut av huset og vekk fra foreldrene som elsket dem.
Dette handler om at en etat som skulle jobbe for barnas beste ble til noe helt annet for denne familien. Og om voksne menneskers jag etter makt, penger og en dyrebar og omsettelig vare – barna våre. (Hadde du visst hva som foregår, hadde du enten ikke trodd på det, kastet opp i vemmelse eller ikke orket å forholde deg til at det skjer.)
Dette er en historie om noe som er blitt løgn for å dekke løgn for å dekke overgrep. År med vedtak etter vedtak basert på så tynt grunnlag at mange andre foreldre i dette landet også burde blitt fratatt sine barn. Hva med den store andelen barn som ser sine foreldre to-tre stressede timer en vanlig hverdag?
Dette var foreldre som brukte mye tid med barna, valgte hjemmeundervisning for den eldste (som er helt lovlig her i landet), hadde dyr, reiste og var sosiale med andre barn og voksne.
Dette handler også om hvordan vi som samfunn eller enkeltindivider tar avgjørelser om hva som ikke er et bra hjem for et barn. Et hjem som ville helt topp i en annen del av verden – eller i en annen kommune i Norge – men fordi vi synes det blir for annerledes, for rotete, for sterke meninger mot myndighetene, at man tar selvstendige helsevalg og velger å unngå skadelig medisin eller stråling, eller velger å undervise barna selv, kommer den ene mistanken etter den andre snikende. En ball begynner å rulle, og man sitter i klisteret fordi det ikke er noe godt system for å tilbakevise anklagene.
Hvem skal vurdere hvor mye overvåking, sjekking, vurdering og tvangstiltak som er for mye belastning for en familie? Vil ikke enhver forelder blitt ganske utrygg ved å aldri vite når noen fremmede plutselig står inne på et rom i huset ditt for å vurdere om du har et bra nok hjem for barna? Er egentlig målet at barna skal ha det bra når alle tiltak gir et uutholdelig liv for foreldrene?
Og hvem vurderer om tips som sendes om en familie egentlig brukes som hevn, sjalusi eller ren ondskap?
Det er en svært traumatisk opplevelse når et barn blir tatt fra sine foreldre mot både barna og foreldre sin vilje. Da skal det ikke være tvil om at barnet har det best hos nye omsorgspersoner. Politiet følger bare instrukser og gjør ikke egne vurderinger om hva som er rett, dermed sitter noen få med mye makt over barnas skjebne. For noen er det viktig å bli reddet fra en vond tilværelse, men hva med dem som ble tatt fra foreldrene bare fordi vi som samfunn har for snevre rammer på hva som er godt for et barn?
DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir
Er barnet mitt samfunnets eiendom?
13
7
09.04.2024
Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Jo, i dette landet Norge kan en helt vanlig mamma og pappa, nei forresten en helt uvanlig kunnskapsrik, nærværende og kjærlig mamma og pappa, oppleve å bli frarøvet sine barn en helt vanlig dag ved middagstid i mars. Dette handler om en fire år gammel jente som ligger skjelvende under en seng mens åtte voksne personer ville ha henne og storesøstera ut av huset og vekk fra foreldrene som elsket dem.
Dette handler om at en etat som skulle jobbe for barnas beste ble til noe helt annet for denne familien. Og om voksne menneskers jag etter makt, penger og en dyrebar og omsettelig vare – barna våre. (Hadde du visst hva som foregår, hadde du enten ikke trodd på det, kastet opp i vemmelse eller ikke orket å forholde deg til at det skjer.)
Dette er en historie om noe som er blitt løgn for å dekke løgn for å dekke overgrep. År med vedtak etter vedtak basert på så tynt grunnlag at mange andre foreldre i dette landet også burde blitt fratatt sine barn. Hva med den store andelen barn som ser sine foreldre to-tre stressede timer en vanlig hverdag?
Dette var foreldre som brukte mye tid med barna, valgte hjemmeundervisning for den eldste (som er helt lovlig her i landet), hadde dyr, reiste og var sosiale med andre barn og voksne.
Dette handler også om hvordan vi som samfunn eller enkeltindivider tar avgjørelser om hva som ikke er........
© Tønsbergs Blad
visit website
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Rami G Khouri
Mort Laitner
Rachel Marsden
Donald Low
Bradley Blankenship
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
Michael Kwet
